HER GÅR DET UNNA DEL 2 ELLER HVORDAN FÅ SEG GUL BOK OG ID KORT

Onsdag på selveste 17.Mai dro Gail og jeg en tur til ampur i Prakonchay for å se om jeg kunne få min gule husbok og et Thai id kort. Etter å ha ventet på tur så var beskjeden som ventet. Nei. Da må dere ha 2 vitner, 1 landsbyhøvding og godt tid. Det må god tid opplyste de ikke noe om men det viste seg at det også var nødvendig. Selv om jeg påpekte, selvsagt til ingen nytte, at i følge lover og regler hadde vi alt vi trengte for å få dette her og nå. Som skrevet før mange kontorer i Thailand har sine egne regler og sjefen på ett slikt kontor har all makt. Sånn er det bare.

Fredag 19.mai var vi utstyrt med 1 søster + 1 lærerinne = 2 vitner, samt 1 stk landsbyhøvding, siden vi var på plass 30 minutter før det åpnet var vi også utstyrt med god tid. Så da skulle vi vel ha det som trengtes for å få dette i orden.

Allerede en halv time etter at kontoret hadde åpnet var det vår tur, vi hadde faktisk kølapp nr 1 men siden den damen som betjente vår luka muligens hadde fleksitid ble ikke vår luke åpnet før 0830. Gail forklarte ærendet vårt og at vi nå var i besittelse av alle papirene vi skulle ha samt to vitner og en landsbyhøvding. Kunne de da ordne med gul bok og id kort til Hr. Iversen? Damen bladde gjennom papirene våre, snakket litt med sin kollega. Joda da må dere fylle ut disse skjemaene samt passbilde av Mr Iversen og ett gruppebildet av huseier og ekteparet Iversen. Ha ha dette bør vi fikse kjapt tenkte jeg. Fylle ut ett skarve skjema og ta noen bilder. Fotografen var jo rett borte i veien, ferdig til lunsj helt sikkert. Så feil kan man ta. Jeg fikk mitt skjema, dette skal du fylle ut sier Gail. Hele skjemaet var på Thai. Jeg gikk bort til luken og spurte damen. You have this in English? Hun ristet på hodet og bøyde seg over mobilen sin. Dermed ble jeg sittende å se på de andre som skrev så blekket sprutet. De bladde i passet mitt og lurte på mine foreldres navn hva min ekskone het osv. Etter over en time med skriving var det fortsatt ikke ferdig utfylt. Det var mange spørsmål om meg som måtte besvares. Alle skjemaene var like og det var derfor viktig at det heller ikke ble noen misforståelser underveis. Lærerinne vitnet fant på noe lurt. Hun og landsbyhøvdingen kunne fylle ut alt dette, så kunne vi gå til fotografen å få tatt bilder. Slik ble det. Gails søster var med både som vitne og huseier så det var oss tre som skulle avbildes.
Skrives så blekket spruter
 

En stund var jeg redd for at vi måtte kjøre ut til huset og ta bildet der men det slapp vi. Fotografen var ledig så i løpet av 20 minutter var vi tilbake med ferske bilder. Hvordan gikk det med skjemaene? Joda snart ferdig. Klokka var 1030. Skjemaene ble levert rundt klokka 11, nå var det en time til kontoret stenget for lunsjpause. Ville vi være ferdige før lunsj? Å nei. Jeg så den gule boka mi bli skrevet. Men så stoppet det. Sjefen som skulle signere var godt litt tidligere til lunsj. Uten hans underskrift gikk det ikke. Lærerinnen måtte tilbake til skolen og takket derfor nei til mitt tilbud om lunch. Resten av delegasjonen dro til min favorittrestaurant i Prakonchai.

Hans Petter Iversen sitt bilde.   På bildet: Hr og Fru Iversen samt landsbyhøvding og Gail søster. Lunsj

Etter lunsj takket jeg nok en gang landsbyhøvdingen for hjelpen. Dette var fjerde gang han stilte opp for meg. Han reiste hjem mens Gail og søsteren samt meg selv gikk inn på ampur nok en gang. Der fikk vi beskjed om at vi måtet vente i to timer til. Sjefen der var muslim og det var fredag og fredagsbønn og han var ikke tilbake før 1500. Kanskje vi skal komme igjen på mandag spurte jeg Gail. Nei det går ikke for da har søsteren min reist tilbake til Pattaya. Så vi må ordne det i dag. Klokka gikk fryktelig sakte, men endelig der kom han, sjefen. Han signerte gulboka og dermed var den i boks. I mitt enkle hodet skulle det nå være en formalitet å få id kort, mange av mine venner hadde fortalt meg at ett slikt kort det tok 10 minutter det. Men ikke her i Prakonchai nei. En ny bunke med skjemaer skulle fylles ut, En ny bunke med kopier av passet mitt Gails id kort og søsterens  id kort skulle ordnes. Jeg sende melding til Nipaporn at jeg nok ble litt forsinket med melodica undervisning i dag. Hun svarte at elevene var opptatt i fellessamling enda en stund så det var ikke noe problem. Så endelig ble jeg vinker fram til id kort maskinen. Fingeravtrykk av begge tomler og bildet. Nå var det like før. Jeg kikket på klokka, joda fortsatt mulig å rekke skolen. Nok en gang vente vente og vente. Kan du spørre hvorfor det tar så lang tid, spurte jeg Gail. Det var jo bare vi som satt i id kort avdelingen det hadde ikke vært noen foran meg og ingen bak meg så det var kun mitt kort de skulle lage. "Maskinen har gått i stykker", kunne Gail fortelle etter å ha spurt. De fikser den nå så vi må bare vente. Ny melding til Nipaporn. Rekker ikke skolen, ingen spilletime for melodica i dag. 

 

Klokka 1645 fikk jeg utlevert mitt Thailandske id kort. En lang dag på ampur var over. Kortet er gyldig i 10 år så da blir der heldigvis lenge til neste gang.

Hans Petter Iversen sitt bilde.

Gul bok og ID kort

Melodica må vente til neste fredag for å starte korpsåret. Sånn er det med den saken 

HER GÅR DET UNNA DEL 1

Joda som du ser av overskriften, her er det nok å henge fingrene i for tiden. Så etter noen relativt sløve uker med skolefeie ble det plutselig full gass på flere områder. 

Tirsdag 16.mai var det endelig skolestart. Jeg har gledet meg til å komme i gang helt siden skoleferien startet. Så i tillegg til språket er nok dette også noe som skiller meg ut fra de andre som er tilknyttet skolen, tenker både på lærere og elever. Men nå var endelig dagen her og på tide å sette i gang med neste versjon av Nongatko School Band. Av fjorårets besetning er nesten alle i grunnmuren borte, så det er bare å begynne forfra. 

Jeg ankom skolen ved 15 tiden og den første beskjeden som møtet meg var at Nipaporn var i ett møte i Prakonchai. Ok, her var det bare å klare seg selv uten assistanse. Men så veldig vanskelig ble det ikke. I det jeg skal finne fram notatene mine hører jeg en stemme ved siden av meg, "Play melodica"? Der står en av fjorårets førsteklassinger, nå har hun sin første skoledag som 2. klassing. "No melodica for you", svarer jeg, "trumpet" sier jeg til henne og tar fram Yamaha conetten vår. Jeg husker nemlig denne jenta med navnet Ging som en av de ivrigste til å prøvespille i fjor. Ansiktet hennes lyser opp i ett stort smil når jeg hjelper henne å pakke ut hornet. Dermed er korpssesongen i gang. Vi går ut og hun får sin første offesielle trompetime.

Dette er noe av planen min fremover, begynne med 2. klasse slik at vi hele tiden har musikanter på gang. Dette året er det meningen å rekruttere fra alle klassetrinn, slik at dette blir siste gangen jeg må starte helt forfra. Da Ging var ferdig med sin første spilletime kom flere av de som spilte melodica i fjor og ville spille trompet. Alle disse fikk sine trompeter og nå er det kun mintrompeten som ikke har fått tildelt musikant. Det hornet skal gå til en av Gings klassekamerater og det er også meningen å kjøpe inn 2 minitrompeter til. Men det blir etter vår første konsert som blir i august.


Her er nesten hele blåserekka på plass. Det mangler en 2 trompeter og en saksofon

Da alle hadde fått utdelt instrumenter var det tid for en fellesøvelse. Siden disse jentene allerede kunne låtene så gikk det over all forventning å øve inn Mary Had a Litle Lamb. Etter en drøy 20 minutters øvelse var det fullt mulig å høre hvilken låt de spilte. Dette kommer til å bli veldig bra. Maa (til venstre på bildet)  som nå er den mest erfarne trompetisten blir litt hjelpelærer på fellesøvelsene, dermed går det nesten som en leke å lære bort. Maa er en musikant jeg gleder meg til å jobbe ned dette skoleåret også. Hun har en nydelig tone i hornet og er ivrig etter nye utfordringer. Hun var solist i fjor bla på Amazing Grace og i år håper jeg å løfte henne til nye høyder. Gled dere det kommer video av henne etterhvert. 

Når dette skrives har nesten alle musikantene hatt sine enkelttimer og jeg føler at dette skal bli veldig bra. Det er kun en gruppe som ikke har kommet i gang, melodica. Grunnen til det? Les neste innlegg også. 
 

TIDEN GÅR OG SKOLESTART STÅR FOR DØREN

En liten stund siden forrige oppdatering. Ikke skjedd allverden her så det er hovedgrunnen til tausheten. Men nå er det ting på gang så her er litt å lese på. 

I dag ble jeg møtt av nyheten om at Facebook kan bli borte her i Thailand. Myndighetene har bedt FB fjerne noen linker og sider de mener bryter med Thailandsk lov. De fleste var blitt fjernet men det var sånn ca 100 stykker som fortsatt lå der. Fristen for FB til å få dette i orden er i dag tirsdag 16/5, så det er mulig vi blir uten FB noen dager. Hvis det skulle skje blir denne bloggen  oppdatert daglig, Jeg tror nok at FB kommer til å jenke seg og at tilgangen ikke blir borte. Hverken myndigheter eller FB tør og ta sjansen. Thaiene er de ivrigste av alle asiater på FB. En Thai bruker mer tid på FB hver dag en han/hun bruker på å se tv. Så stenging av FB blir for drastisk. Tror jeg. Men den som lever får se.

Endelig er skoleferien over, nesten to måneder uten musikantene mine har vært kjedelig. I forrige uke var jeg ute på skolen og satte sammen og smurte alle messinginstrumentene. Klok av skade demonterte jeg alle trompetene og trombonen når  sommerferie begynte. To måneder uten bruk og lagring i temperaturer som fort kan komme opp i 50 grader og mer får ventiler og stemmetrekk til å sette seg fast. Så da ferien startet ble alt dette tatt fra hverandre og nå ble alt smurt og satt sammen igjen. Det blir 6 nye musikanter på trompet, en ny på trombone. Hvor mange nye det blir på melodica og trommer vet jeg ikke før seinere i dag. De som fortsetter fra i fjor er 2 trompeter og saksofonen, noen trommegutter samt en del av melodica. Det skal bli spennende å bygge opp ett nytt korps nok en gang. Første konsert er allerede i august så her må det jobbes. Mer om dette samt bilder vil komme i en senere oppdatering. 

Klokka sent i går kveld ble min kjære kone og impresario oppringt fra bygda. Om jeg kunne spille til dans tirsdag kveld? Joda det går nok bra. Bare en hake sanganlegget mitt er på reparasjon. Ustabil spenning og høye temperaturer har gjort at elektronikken ikke fungerer 100% så derfor befinner anlegget seg på service. Har nå vært og sjekket om jeg får det igjen i dag. Det var kona til servicemannen som var der da vi var innom ved 9 tiden  i dag. Hun ringte mannen sin, og joda det skulle han få til. Viktig at det er klart til 1400 sa jeg, for jeg skal på skolen først og deretter på rett på spillejobben. No problem we fix, var beskjeden. Er jeg urolig? Ja. Har jeg en mistanke om at jeg må ordne ett annet anlegg? Ja. Blir det spilling uansett? Ja. 

HANS PETTERS, som jeg har valgt å kalle meg når jeg er ute å spiller, har blitt en slager ute på bygda. Tror nok Thaiene syntes det er stas med en Fallang som underholder på festene. Det er derfor det stadig blir flere oppdrag, noe jeg syntes er gøy. Det beste med å spille er jo å gjøre andre glade. En av mine faste oppdragsgivere er gift med en danske. Han har jeg aldri møtt siden han ikke har vært her i Thailand på mange år. Men kona hans har nå kjøpt opp mye land ute i Nongtako. Her er første byggetrinn ferdig, dette skal bli utleieboliger, det var her jeg spilte forrige gang. Neste byggetrinn er resort med svømmebasseng og restaurant. Hun lurte på om jeg kunne spille der sånn ca en gang pr uke. Selvsagt kan jeg det hvis hun ordner med de rette tillatelser slik at det ikke blir noe problemer med imigration. Spennende blir det.

Klokka er 1130, tid for lunch. Ha en fin dag foklkens    

SÅ ER VI ERKLÆRT FOR RETTE EKTEFOLK Å VÆRE

Overskriften lyver som bare det. Vi er ikke erklært for noe som helst meg bekjent. Men vi har endelig fått papirer på at vi er registrert som gifte her i Thailand. Det tok sin tid men etter en hel dag på ampur i dag er endelig alle stempler på plass. slik gikk det til.

Vekkerhanen til naboen passet som vanlig tiden. Dermed sto undertegnede i dusjen 0515 som vanlig. Normale rutiner for meg er så en kopp kaffe en tallerken med conflakes mens dagsrevyen fra dagen i forveien sees på tv. Så blir er det en tur på ramma (kaffe = plumbo) før dagens sykkeltur går av stabelen. Men i dag ble det ikke noen sykkeltur, nå var det 3. forsøk på ampur som sto for tur.  Som sist så ble Nipaporn hentet, mens hennes og forsåvidt min lærerinnekollega skulle møte oss på ampur. Vi ankom presis klokka 0800 og det var bare å sitte å vente. Vi hadde nr 2 i kølapp men ale lukene var ennå ikke betjent så det tok litt tid. Men det ble da vår tur etterhvert og denne gangen fikk jeg beskjed om å bli med opp til luka med en gang. Stoler fikk vi  å sitte på og dermed var vi igang. Damen på den andre siden av glassveggen begynte å bla i papirbunken vår. Jeg er helt sikker på at den papirbunken hadde paret seg og fått avkom, for den var vokst betydelig siden jeg så den sist. Damen bladde og bladde, noterte litt og bladde mer. Hun kom med ett og annet spørsmål til Gail og bladde videre. Jeg trodde at grunnen til at ikke vi ble ferdige sist var fordi at de skulle kontrollere alle papirene en gang til, men nå var det da jaggu en ny kontroll på gang. Klokka tikket og damen bladde mens det ble varmere og varmere. Så sjekket hun noe på pc sin åpnet scanneren og begynte å scanne dokumentene våre. I 45 minutter (jeg tok tiden) satt vi å så på at hun scannet. Mens lokalet til ampur ble fullere og fullere av folk og varmere og varmere. Endelig hadde hun scannet ferdig. Nå printet hun ut noen dokumenter som vi alle måtte signere på. Dette var på Thai så jeg hadde ikke peiling på hva det sto der. Men det hadde Nipaporn. Hun gjorde damen høflig oppmerksom på at jeg ikke var amerikaner men norsk. I alle papirene sto det at jeg var amerikansk fortalte hun meg. Damen bak glassveggen tok passet mitt og kikket, gikk bort til sjefen som satt bak i lokalet, han kikket også på passet mitt. Nå var det vist godkjent at jeg var norsk. Nye papirer ble skrevet ut og nå var den biten i orden. Det kom flere dokumenter vi måtte signere. Klok av skade lot jeg Nipaporn lese gjennom før jeg signerte, greit å vite sånn omtrent hva man setter navnet sitt på. Så tok damen alle papirene vi hadde signert på og fikk stempel og underskrift av sjefen. Ny runde med scanneren. Men endelig der kom hun fram med det som så ut som ekteskapsattest, har sett disse før, og dette lignet mistenkelig. Joda nå ble det printet ut til oss. Signert av sjefen stemplet og signert av Gail og meg samt mine to lærerinnevenner. Tre timer av dagen var gått og vi var ferdige, trodde jeg. Joda fikk jeg forklart, nå er dere gift, men din kone må nå ha nytt id kort. Jeg kikket bort på køen til id kort skranken, den var jævlig lang. Etter en time var det fortsatt ikke Gails sin tur, til gjengjeld var det lunsj og kontoret stengte i en time. Vi tok også lunsj og vårt første måltid som gifte bestod av papayasalat, stekt svinekjøtt og ris, nydelig mat, med vann ved siden av. Etter lunsj tilbake til køen hos ampur. Etter nok en time var frøken Gail nå blitt til Fru Gail og med nytt id kort i veska kunne vi endelig sette oss inn i Mørke Blå som mann og kone.

Hans Petter Iversen sitt bilde.

De nygifte med papirene som det har tatt så mye tid og krefter å få

Bryllupsnatten skal jeg forøvrig tilbringe alene, fruen er på bygda for å stelle i stand til fest i morgen tidlig. Nei ikke bryllupsfest, det er innvielse av ett nytt hus ute på bygda. Festen starter ved 7 tiden i morgen tidlig. Da blir det munker og velsignelser. Ca klokka 10 kommer HANS PETTER'S og spiller til dans. Jeg gjorde en så god figur under songkran at jeg har blitt booket inn til flere jobber, herlig.   

 

 

 

EN DRØY UKE ER GÅTT

Og det har vært hektisk, det er derfor det ikke har blitt noen oppdatering på en stund. Men plutselig nå ble det ett lite vindu, så her sitter jeg i varmen med fifta på fullt og skal skrive litt om hav som har skjedd her i Thailand siden sist. 

Forrige onsdag. La meg begynne med den dagen, datoen var 19.april, sola skinte og det kom til å bli en varm dag. Tidlig denne morgenen, faktisk før 0700, var vi ute for å hente Nipaporn. Det hadde kommet bud fra ampur om at vi var velkomne nok en gang med alle papirene vedrørende ett viss giftemål. Vi hadde fått beskjed om å komme tidlig, noe vi også gjorde, Vi var på plass 0740 og det eneste som var åpent var kølappsystemet. De ansatte begynner klokka 8 ble jeg visket i øret. Så var det bare å gjøre som vanlig her på ampur, vente, vente og vente. Mens vi ventet ankom både landsbyhøvdingen og en av mine andre lærerinnekolleger, så nå var vitnene på plass også. Gail nummer ble ropt opp, men jeg fikk beskjed om å bli sittende, de skulle si ifra til meg hvis det var noe jeg skulle gjøre. Her var det bare å vente mer. Jeg fortsatte med å spille angry birds på telefonen. En gutt på 8 - 9 år som satt ved siden av meg fulgte nøye med, dermed var vi to som fikk tiden til å gå med angry birds. Nå fikk jeg beskjed av Nipaporn om å komme bort til luka. Innenfor luka satt en ung pen pike i skoleuniform og bladde i papirene våre og stilte spørsmål. "Hva heter din mor og far ble jeg spurt" . Jeg svarte, men fikk beskjed om å skrive det ned. Når ble du skilt? Var neste spørsmål. Jeg sa året. "Nei de må ha datoen" visket Gail til meg. Jeg husker da for faen ikke datoen tenkte jeg, jeg var ikke engang sikker på om jeg hadde sagt riktig år. Jeg fant på en dato i full fart. Samtidig så noterte jeg datoen jeg sa på telefonen. Kan være kjekt å ha hvis de spør en gang til. Så ble Gail sendt vekk for nå skulle jeg avhøres. Nipaporn ble igjen for å være tolk. Når møtte du Gail? Oversatte Nipaporn. Gail svarte juli 2010 hvisket hun inn i øret mitt. Juli 2010 svarte jeg. Det ble noen flere slike spørsmål og hele tiden visket Nipaporn til meg hva Gail hadde svart. Det er flott med egen tolk. Så ble jeg sendt ut. Nå var det lærerinnene og landsbyhøvdingen som skulle spørres ut. En time seinere fikk vi beskjed om at nå skulle alle papirene sjekkes nok en gang, vi skulle få beskjed om en ukes tid om alt var i orden eller ikke. Når dette skrives er det gått en uke, men vi har ikke hørt noe. Personlig har jeg resignert og tar det som det kommer. Men Gail er sint og skuffa over sitt eget ampur og systemet deres. Niaporn som er en sindig og rolig dame, gir også uttrykk for at de behandler oss dårlig. Mitt forslag om å medbringe advokat ble avvist. Da ville ampur miste ansikt og det kunne slå hardt tilbake på alle sammen.

På veien hjem stoppet vi og hadde en nydelig lunsj på ett sted litt utenfor Prakonchai som var helt nytt for meg. Litt god mat i kroppen og irritasjonen ble borte hos alle sammen.


Nipaporn, Gail og meg selv nydelig lunsj

Torsdagen passerte uten de store hendelsene, så den dagen lar vi ligge.  

Fredag 21 Tok jeg med noen små venner og dro til Frognerbadet. Ingen av disse barna har noen far som de kan leke med, så det er stor stas med meg. Når jeg i tillegg er litt smågæern og barnslig blir det skikkelig gøy for alle. Slik ble det også denne dagen. Vi ankom badet ved ti tiden badet og badte og spiste litt og badet mer. Klokka var nærmere 1500 da vi pakket sammen og jeg kjørte barna hjem. Seinere på kvelden oppdaget jeg at jeg ikke var blitt immun mot solbrenthet. Det svei og brant noe som gjorde at det ble begrenset søvn den natta. Men ja det var verdt det. 


En strålende dag i Frognerbadet

 Lørdag var en helt vanlig lørdag. Startet med litt hagearbeid så ble det lunsj. Etter lunsj dro jeg nok en gang til Frognerbadet. Ingen av mine bekjente møtte opp, dermed fikk jeg god anledning til å svømme. En time svømming senere dro jeg på kontoret hvor de som ikke kunne eller ikke var så gode til å svømme eller hadde en annen unnskyldning allerede satt og drakk øl. Det ble ett par øl på meg også før det bar hjem. Søndagen hadde jeg lovet å kjøre en dagstur til Pataya. Så med nesten 800 km foran meg neste dag var det greit å avslutte tidlig. 

Turen opp og ned til Pataya gikk uten problemer eller fartskontroller. så derfor var jeg hjemme som planlagt etter skjema. 

Mandag 23: Dette var den dagen jeg skulle få alle papirene til neste årsvisa på plass. Det ble tur i banken for å få attest fra dem, det ble tur til Knut for å snylte på kopimaskinen hans. Det ble rotet i papirer fra i fjor og fylt ut noen nye. Inne i mellom alt dette ble det selvsagt tid til å gå på kontoret også. Da jeg sovnet mandagskvelden visste jeg at alt skulle være klart for å reise på imigration dagen etter. 

Tirsdag 24 den store visumdagen: Jeg skal ikke plage dere så mye med detaljene, men gårsdagens planlegging hadde lønt seg. For første gang i min kariere her i Thailand hadde jeg alt som skulle til for å få det nydelige stempelet i passet mitt ,som sa at jeg var velkommen til å være her fram til 6.mai 2018. Hele prosessen tok 30 minutter. Så vårt nye imigration kontor i Buriram var både raske og hyggelige. Nei jeg betalte ikke noe under bordet, hvis noen lurte på det.

Nå er det snart bare tre uker til skoleferien er slutt og godt er det. Skal bli deilig å komme i gang med korpset igjen. Men før den tiden kommer blir det sikkert en oppdatering eller to til.

Ha en fin dag alle sammen  

    

STILLE OG ROLIG HER

Joda takk som byr, her det meste på stell og det er fortsatt ferie. Songkran ble som forventet hyggelig men hektisk. For en gang skyld gikk det nesten etter skjema. Hurra. Det var faktisk jeg som lagde den største overraskelsen for meg selv. Jeg hadde glemt at jeg under spillejobben den 31/12 hadde lovet å spille bursdagen til en av gjestene. Dette ble jeg minnet på da vi ankom selskapet fredag klokken 1700. Hvor er lydutstyr, mikrofoner og trompet? Undret vertskapet da vi parkerte foran huset deres "Jammen det er i morgen jeg skal spille", sier jeg, "og det er ikke her". " Joda du skal spille i morgen men også, men du lovet å spille i bursdagsselskapet til mannen min " sier bursdagsbarnets kone. "ikke noe problem" sier jeg. Jeg er klar til å spille om en time.  Det ble hektisk, Kjøre hjem, 3 km,laste alt på bilen, litt mer tungvint nå i songkran siden det som ikke tåler vann må inn i bilen, men jeg får det til. Kjører tilbake til festen rigger opp anlegget skal kjøre lydsjekk bare for å oppdage at munnstykkene mine ligger igjen hjemme. Inn i bilen kjøre hjem, 3 km hver vei. Så endelig alt er på plass og det er klart til spilling.


En døråpning kan brukes som sene
 

Det ble en hyggelig kveld ,med god mat og drikke, kun ett glass øl til maten på meg, siden jeg både skulle spille og kjøre bil denne kvelden. Spillejobben ble avsluttet etter en drøy time, ikke fordi selskapet ikke ville ha musikk, men fordi det var problemer med strømmen. Da sikringen gikk for fjerde gang og vi hadde prøvd det meste av kontakter ga jeg opp. Hverken lydanlegg eller pc setter pris på slikt. Så til neste bursdag lovet vertskapet at de skulle få en elektriker til å sjekke før jeg kom for å spille. Til de som lurer: Jeg rakk å spille Happy Birthday 2 you før det ble mørkt.

Lørdagen var det tidlig opp. Jeg skulle steke ribbe, lage surkål, saus og poteter som skulle være med ut på bygda denne dagen. Her skulle det bli norsk julemiddag til lunch før jeg skulle spille til dans og holde festen i gang. Ribba var nesten ferdig da Gail ropte: SNAKE SNAKE!  Ganske riktig ved siden av Mr. PCX på terrassen lå det en jævel. Jeg gikk ut bakveien bevæpnet meg med en hakke og gikk rundt huset. Slangen var der ennå. Den hakka jeg hadde som våpen er skarp og tung, litt kort skaft kanskje, men slangen var ikke av de største. Så fant jeg ut at det å drepe den på terrassen ville være dumt. Hakka var som sagt skarp og jeg var derfor redd at den kunne ødelegge flisene. Derfor kom jeg fram til at det ville være bedre å skremme slangen ut på gresset for så å ta den der. Da jeg prøvde å skremme den oppdaget jeg at dette var ikke noen vanlig pingle av en slange, dette var en kobra. Kobraen lot seg ikke skremme, i stedet gikk den til angrep på hakka jeg holdt i. 3 ganger hogg den til. Mener å ha lest ett sted at når kobraen har hugget noen ganger er giftkjertelen tom. Men der og da følte jeg ikke for å teste om den teorien stemte. I stedet fikk jeg en lang bambusstokk av naboen så kunne jeg jage den ut på gresset med den. Jeg prøvde også å filme litt med mobilen mens jeg holdt på med dette. Dere som har sette videoen på Facebook skal være gode hvis dere ser slangen. Så det å filme samtidig som man skal jage og helst drepe en kobra, det er ikke lett. Så ingen av delene ble særlig vellykket. Kobraen kom seg foreløpig unna, den forsvant i ett hull ned i bakken. Det hullet skal jeg mure igjen sa jeg til naboen. Han nikket. Jeg hadde jo en ribbe i ovnen i tillegg og siden slangen nå var nede i hola si gikk jeg inn og fikk ribba ferdig, sausen ble også smakt til. Nå var det snart klart til å pakke maten inn i bilen og komme seg ut på bygda. Da  får jeg beskjed om at slangen er tilbake. Nå ligger den inne i hekken. Hekken er mellom huset og der bilen står parkert. Ingen av oss har spesielt lyst til å gå mange ganger mellom huset og bilen med mat, mens en kobra lugger å lurer i hekken 1 meter unna. Jeg går inn i huset finner to av mine kinaputter, forresten, de er mer som de legendariske svenskebombene vi hadde i min barndom. De smeller skikkelig. Jeg tenner begge og kaster de inn i hekken hvor slangen fortsatt er. Nå skal du få din jævel! Tenker jeg. Bang ! Bang! To kjappe smell og ut av hekken kommer slangen. Nå er den skikkelig forbanna, kan nesten høre at den knurrer. Den kommer rett mot meg og den kommer fort. Shit. Dette var ikke med i planen. Jeg ser meg rundt etter våpen. Ingenting. da er det bare en ting å gjøre feige ut. Jeg smetter inn døra og lukker den raskt igjen. Jeg følger med på slangen, den brekker av til venstre og forsvinner mellom blomstene ved siden av huset. Etter noen minutter erklærer jeg passasjen til bilen for "trygg". Maten bæres ut og det går bra vi kommer oss helskinnet ut på bygda. Resten av songkran gikk som planlagt.  Dagen etter kom naboen med litt sement og slangehullet i bakken er nå murt igjen. Slangen har jeg ikke sett mer til. Kommer den, så har jeg flere kinaputter på lager. 

EKTESKAP EN FØLJETONG

De som følger meg på FB så vel at jeg var en tur på amphur i dag. Gail og jeg skulle gjerne fått avsluttet prosessen med å registrere giftemål. For meg så hadde det vært flott å fått dette på plass før jeg skal fornye mitt visa i slutten av april. og får Gail blir det sikkert fint å slippe å leve i synd. Siden forrige forsøk på å få dette til har det gått over en måned. Sjefen på amphur forlangte at vi skaffet noen personer som kunne gå god for meg. Nå er det ikke det at det var så vanskelig å finne noen som kunne gjøre det. Det er bare slik at disse personene jobber og at det ikke alltid er like lett å ta en dag fri. Men endelig i dag passet det. Denne gangen hadde vi også sjekket på forhånd hva de forlangte på amphur.

Gail hadde snakket med Nipaporn og hun stilte selvsagt opp i tillegg ble en av lærerinnekollegene hennes med, samt landsbyhøvdingen i Nong Tago. Så det var enn stor delegasjon som møtte opp hos amphur i Prakonchai i dag. Nå var det slik at det var ikke bare vi som hadde møtt opp der.noen hundre andre hadde også funnet ut at dagen i dag var en fin dag å bruke på amphur, så da vi kom, litt forsinket, var det veldig mange foran oss. Bare å vente. Det å vente har jeg blitt vant til her i Thailand så ikke noe problem. det var bare å finne seg ett sted i skyggen hvor jeg kunne sitte og halvsove. Resten av delegasjonen passet på kønummeret vårt. Etter sånn ca to timer fikk jeg beskjed om å bli med inn, det var snart vår tur. Jeg tuslet inn i det overfylte lokalet. De hadde gitt opp å bruke aircon i dag siden det var så mye folk der at dørene ut til gata ikke lot seg lukke. Kun noen vifter i taket gikk. Det var varmt. Fryktelig varmt. Etter  ca 20 minutter var det vår tur. Lærerinnene landsbyhøvdingen og jeg hadde fått sitteplasser mens vi ventet. Borte ved luka var det veldig trangt og dermed ikke snakk om at alle vi ville få plass der. Gail gikk bort til luka vi ble sittende. Vi fikk heller komme fram etterhvert fant jeg ut, de andre var enige. Gail overleverte hele bunken med papirer. Damen som tok i mot bladde gjennom disse og sa noe til Gail. Hun hadde tydeligvis fått beskjed om å bli innenfor. Jeg gjorde tegn til å reise meg for  å følge etter men hun vinket meg tilbake. Gjennom glassveggen kunne jeg se sjefen. Samme mann som har vært vanskelig hver jævla gang. Han bladde i papirene skrev litt på ett ark, ga bunken tilbake til Gail og det var det. Gail kom ut skuffelsen kunne sees i ansiktet hennes. Hva har denne tullingen funnet på av nye regler i dag? Spurte jeg da vi var på vei ut til bilen. Nei ingen nye regler, nå var alt i orden, svarte Gail. Men hen hadde så mye å gjøre i dag at han ikke hadde tid til å fylle ut våre papirer. fortsatte hun. Nipaporn legger til at han hadde sagt at hvis det haded vært 2 thaier som skulle ha giftet seg hadde han ordnet papirene i dag, men siden det var falang så fikk vi komme igjen etter sungkkran. Nipaporn som aldri snakker stygt om andre var faktisk enig med meg i at denne mannen var ting tong (ikke helt god).

Neste forsøk blir 18/4, så får vi se hva denne sjefen finner på av unnskyldninger da. Det blir siste forsøk uten advokat. Jeg har sjekket litt rundt og funnet ut at vi har alt i orden pluss litt til. Så nekter han på tirsdag den 18 også så kommer vi til å gå til advokat. Ja jeg har snakket med en advokat som ordner opp i dette for en billig penge.   

Snart kontor, trenger nok noe kaldt for å kjøle ned systemet

PÅSKE I NORGE. HER BLIR DET SUNGKRAN

I år faller påske og sungkran sammen, når dere i Norge har skjærtorsdag har vi begynt feiringen av Thailandsk nyttår, altså sungkran. Sungkran er den llengste høytiden i Thailand og en tid da nesten alle har fri. Her i bygda kommer det mye folk fra Bangkok, Pattaya og andre store byer som nå har fri og reiser for å feire sammen med familien sin. Omtrent som jul i Norge, det er viktig for Thaiene å være sammen med familien i denne høytiden.

For Gail og søstrene blir det nok litt trist i år. I fjor var svigermor og svigerfar hedersgjestene og de viktigste personene i familien. Nå er disse borte og ting kommer aldri til å bli det samme. Men fest skal det bli uansett. Jeg har fått overbrakt ett midlertidig program for oss.  Dette ser ut som følger.

  • Torsdag 13/4  ut på skolen. Her er det stor fest i år og jeg er blant de spesielt inviterte. Hva som skal foregå her vet jeg ikke men det er veldig viktig at jeg kommer er beskjeden. Når arrangementet på skolen er ferdig skal vi ut til Gails tante (morens søster) for å ønske henne good luck. Så blir det sikker litt mat og drikke der før vi drar hjem utpå kvelden.
  • Fredag 14/4. Litt uklart ennå men jeg tror det er denne dagen/kvelden jeg skal spille til dans utpå bygda. Foreløpig vet jeg ikke mer om dette. Men gleder meg det er så gøy å se mine Thailandske venner danse og kose seg til min musikk.
  • Lørdag 15/4 Vi før besøk av familien hjemme hos oss. Det blir norsk ribbe m/tilbehør. Det kan hende at fredag og lørdag bytter plass. Som dere vet planlegging er noe vi ikke er så gode på her nede.
  • Søndag 16/ 4. Regner med at dette blir en rolig dag. Men den som lever får se.


Sungkran fest morro og mye vann

Mange faranger hater sungkran de forbanner det opp og ned går helst ikke ut og noen reiser ut av Thailand for å slippe unna. Jeg derimot er så barnslig at jeg gleder meg både til vannkrig og festligheter med mine Thailandske venner.  Som jeg har sagt og skrevet før. Når jeg har valgt å bo her, da må jeg tilpasse meg og være med på mest mulig. Men det er nå meg da. 

Plutselig kommer det nok en oppdatering til


 

NÅR NAV OG NORGE SVIKTER SINE EGNE

Bloggen min er ikke alltid en koseblogg, de av dere som leser den jevnlig har sett det før at noen ganger må jeg si ifra. Om det hjelper? Nei det tror jeg ikke. De som sitter med all makt i Norge bryr seg ikke om hva en blogger med under 1000 lesere skriver. Men for meg personlig hjelper det. Jeg får utløp for sinne når jeg føler at noen blir behandlet urettferdig eller maktarrogansen i Norge blir for stor. Så her har dere dagens sinte innlegg. 

Flere ganger i løpet av min karriere  med personalansvar ble jeg kontaktet av nav, og før nav ble opprettet var det arbeidskontoret som tok kontakt med meg. Kunne vi ansette noen av deres kandidater? Hvis vi valgte å ansette kunne bedriften få lønnstilskudd i inntil ett år, noen ganger ble vi tilbudt 100% refusjon andre ganger 50 - 80% refusjon. Med ansvar for lønnbudsjett var det ofte fristende å takke ja til dette. Spesielt når det nærmet seg høysesong og vi uansett måtte øke staben. Var det snakk om 100% lønnstilskudd valgte jeg ofte denne løsningen, bedriften sparte penger og en av de nye landsmennen fikk jobb, vinn vinn. At dette gikk på bekostning av en annen som var bedre kvalifisert for jobben tenkte jeg ikke så mye på den gangen. For valget var lett. Betale 130 kr timen pluss sosiale utgifter eller få det gratis. Gratis gikk rett på bunnlinja. Om det var en god ordning for bedriften utover det økonomiske? Nei stort sett ikke. Så vidt jeg kan huske var det ingen av disse som fikk noen strålende karriere hos oss. Selv om det var "gratis" arbeidskraft var det mye rusk i maskineriet hos de fleste. Så etter en periode takket jeg nei til nav og ansatte heller de kandidatene jeg selv ville ha. Litt dyrere men det ga ett bedre arbeidsmiljø. Nå ligger dette langt tilbake i tid. Som dere vet har jeg forlengst meldt meg ut av arbeidslivet i Norge. Men jeg fikk en telefon i går kveld som gjorde meg litt forbanna.

En god venn av meg er her i Thailand det meste av vinterhalvåret sammen med sin Thailandske kone. Med 50% uføretrygd og gift med en thai kunne han strengt tatt blitt her i paradis hele året. Men 50% uføretrygd er ikke så mye penger derfor velger han og kona å være i Norge å jobbe vår, sommer og deler av høsten. 

Når min kamerat er i Norge pleier han å kjøre taxi ikke fast men nok til at han får tjent litt penger og har noe å drive men ikke så mye at han får problemer med helsa. Siden han bor sånn til at det er ett stykke til Oslo blir det gjerne en del turer til steder som rikshospitalet. Noe som i hans tilfelle tar en hel dag tur retur. Dette har han holdt på med i mange år, både han og drosjeeier har vært fornøyd med den ordningen. Men så fikk de flyktninger til bygda og nav skulle skaffe dem jobb.  I en liten bygd i Norge er det ikke all verdens jobber i utgangspunktet. Så det å skaffe flyktninger arbeid er ikke lett. Men nav står på. Førerkort for buss kan åpne mange porter tenkte de nok. Så noen av de nyankommende ble sendt på kurs for å få utvidet førerkort. Sist jeg var i kontakt med nav og spurte om førerkort for buss, ikke til meg selv men en av mine ansatte som ble arbeidsløs da bedriften vår ble nedlagt, fikk jeg til svar at det var alt for kostbart så det eneste de kunne tilby var truckførerkurs. Men det er sikkert mer penger i kassa nå. Da disse flyktningene hadde fått busslappen måtte de ha jobb. Nav tar kontakt med den lokale taxisentralen og får telefonnummer til drosjeeiere. Om noen av dem kunne være interessert i å ansette fast sjåfør med 100% lønnstilskudd?  En drosjeeier er en bitte liten bedrift med en eller to biler og slik som jeg kjenner bransjen uhyre små marginer. Så selvsagt takker drosjeeieren ja til ett slikt tilbud. Men han kjøper ikke en ny bil til sin nye sjåfør. En drosjeeier har løyve for en bil og kanskje en reservedrosje. Hans nye sjåfør tar derfor plass i minibussen som min gode venn har kjørt i mange år. Vinn vinn?? Ja for drosjeeieren gratis sjåfør i inntil ett år. For den "stakkars" flyktningen gratis busslappen, og hvis han oppfører seg skikkelig, jobb i minst ett år. For nav, de fikk jo en flyktning ut i jobb. Hvem tar regninga? Skattebetalerne og min gode venn. Min gode venn får den største delen av regninga. Han får ikke lenger kjøre taxi for å spe på trygda i stedet må han kanskje gå på nav og få hjelp. Han som da har jobbet og slitt og betalt skatt år etter år, dolkes i ryggen av sitt eget land. Skam dere Norge

Neste gang en politiker sier at vi gir jobbgaranti og lønnstilskudd for å få folk i arbeid. Husk at dette ofte vil gå på bekostning av de som kunne skaffet seg jobb selv. Så her hjelpes en og det skapes en ny taper. 

Jeg blir forbanna av sånt, men så kommer jeg på hvorfor jeg meldte meg ut av arbeidsmarkedet i Norge, da går det nesten over.  

Bilderesultat for nav logo

FERIE MEN TRAVELT

Denne uka så ut til å bli en travel uke. Dagen til og med onsdag var fylt opp av ting som måtet gjøres, Nå er det tirsdag ettermiddag og som vanlig her i paradis er planene lagt om.

Mandag var det to poster på programmet. ja kontor var det også så da blir det tre. Punkt 1 på mandagens liste var imigration. Vi som bor her må hver eneste 90 dag møte opp på imigration kontoret og bekrefte adressen vår. Gjør vi ikke dette blir det bot i verste fall utvisning, så best å ha dette i orden. Normalt er dette fort gjort. Men slik var det ikke nå på mandag. Av erfaring vet jeg at det kan være lurt å ikke stå i kø når de åpner, derfor somlet jeg litt og var der først ved 1030 tiden. Denne gangen var det  ikke lurt. Det var fullt inne og det satt også mange å ventet ute i gangen også. Jeg gikk inn og håpet at de hadde en skranke for 90 dager, men nei, her var det bare å ta kølapp. På papirbunkene de fleste satt med skjønte jeg at veldig mange av de som var foran meg i køen skulle ordne med visum, noe som tar laaaang tid. Jeg bestemte meg for å sitte inne på kontoret å vente, kanskje de ropte opp at de med 90 dager kunne komme først. Etter nesten en time hadde noe slikt ikke blitt ropt opp. Jeg kikket på mannen ved siden av meg hans satt akkurat som meg ,meg og holdt på passet sitt, og bare det. 90 days? Spurte jeg han. Han nikket. same with me, svarte jeg. Han viste meg nummeret sitt og var 5 plasser foran meg i køen. Lets ask them if they can do our 90 days report when the next guy is done, sa jeg. Han nikket og var enig. Da han som satt ved den ene skranken takket og reiste seg var jeg kjapt borte og spurte imigration offiseren. Can you do my 90 days report? Han nikket tok passet mitt og ropte ut om det var flere som bare skulle ha 90 dagers rapport. 4 stykker kom også med sine pass. Dermed hadde vi fikset dette. 10 minutter seinere satt jeg i bilen, klar for neste etappe. Den gikk til Buriram by hvor sykkelen min nå skulle være ferdig reparert. Joda sykkelen var klar den og 250 Bath fattigere kjørte jeg hjem. Det var jo snart kontortid. 

I dag tirsdag var det meningen å tilbringe mye av dagen hos amphur. Nipaporn hadde endelig tid til å bli med Gail og meg for å bekrefte at jeg var snill og flink og kunne gifte meg. Men slik ble det ikke. Gail hadde ringt amphur på mandag og spurt om sjefen var der, det var han ikke. han hadde faktisk fri hele uka, hadde hun fått vite. Dermed ingen tur til amphur. I stedet flyttet jeg onsdagens gjøremål til i dag. Dvs Gail sendte melding til min hyggelige venninde hos Nissan og spurte om de hadde tid til service på Mørke Blå. Joda det var bare å komme. Litt over klokka 10 i dag trillet vi inn hos Nissan i Nang Rong. Her var det ikke bare bilen som fikk service. Jeg hadde knapt fått stoppet motoren før en søt og blid kundemottaker sto utenfor bilen. Jeg ga henne serviceheftet og nøklene. Noon og jeg ble så vist inn salongen. Her var det aircon, skinnsofa. lekeavdeling for barn, wifi og selvfølgelig servering. da vertinnen lurte på hva jeg ville ha sa jeg whisky med is, hun beklaget det hadde de ikke, men kaffe kunne jeg få. To minutter seinere hadde jeg fått både kaffe,ett stort glass vann og kjeks. Mens jeg koste meg med dette kunne jeg se ut i verkstedet gjennom store panoramavinduer. Mørke Blå var i de beste hender. Her ble det sjekket, etterfylt og skiftet til den store gullmedalje. Ikke noe juks her i gården. Da mekanikeren var ferdig ble bilen kjørt inn i vaskehallen hvor den ble vasket både innvendig og utvendig. Hele seansen tok en liten time. Da jeg kjøpte bilen fikk jeg service fram til 50 000 km  inkludert i prisen, det eneste jeg skulle betale for, var det de brukte av olje og filter samt andre væsker de etterfylte. Alt arbeid var gratis. Så etter å ha betalt drøyt 1000 Bath fikk jeg nøklene og kundemottakeren fulgte oss ut til bilen, åpnet døren for meg og bukket pent farvel. En helt annen opplevelse enn de jeg har hatt på bilverksteder i Norge. Ja jeg har vært på mange. Så langt er Nissan i Nang Rong øverst på lista når det gjelder service. 

Hans Petter Iversen sitt bilde.Store panoramavinduer ut til verkstedet slik at alle kundene kunne se hva som ble gjort

Vel hjemme var det tid for å logge seg på sugeetatens (skattevesenet) sine sider og se hva dommen for foregående åt ville bli. Etter drøyt 10 forsøk i løpet av ett par timer ga jeg opp. Sender vel følgende melding på epost til denne etaten.

Det er for øyeblikket stor pågang i min økonomi, og det gjør at enkelte brukere ikke får tilgang til mine penger Jeg beklager ulempene dette medfører og ber deg prøve på nytt senere.

Men det nytter vel ikke. Jeg får bare bruke mer av min tid på dette seinere. 

Hva jeg skal gjøre resten av uka? Det dukker nok opp noe. Siden jeg skal spille til dans på den store Songkran festen neste uke må jeg øve litt til glede for naboer og forbipasserende.

 

HVA SKJER A?

Svært lite er vel svaret på det spørsmålet. Her er det sommerferie og stille på korpsfronten. Riktignok har jeg begynt å planlegge neste sesong bak i hodet, men ingenting er foreløpig notert. Men jeg har da noen klare ideer om hva jeg skal endre på kommende sesong. Her er noen av de tankene jeg har gjort meg om dette.

  • Trommegruppa skal jeg prøve å bruke mer tid på. Trommene har vært en litt forsømt gruppe, det har medført at gutta ofte har kjeda seg på øvelsene. De spiller og leverer varene men jeg tror de trenger noen utfordringer. Derfor tenker jeg litt på å lage en trommedrill til dem slik at de kan vise seg fram.
    Trommegruppa, de fleste er i bandet minst ett år til
     
    • Minitrompeter, her har vi en i dag men tror vi kan kjøpe to til. Elever på minitrompet skal rekrutteres fra 1. og 2.klasse. Kommende skoleår vil de ikke få begynne å spille før alle de andre nybegynnerne er godt i gang. Her tenker jeg at jeg først må prioritere de litt eldre nybegynnerne slik at disse kan spille på morsdagen. Når disse er blitt såpass flinke at de kan undervises 2 - 3 sammen kan jeg ta inn de yngste på minitrompet.

                   For meg så er det tiden som er utfordringen. Skoledagen slutter ca klokka 1600 (noen ganger tidligere) først da kan jeg begynne å undervise, Så                      må jeg være ferdig senest 1830. Så med 28 musikanter som skal lære å spille må jeg være kreativ. Men dette året som kommer skal bli det                        siste hvor jeg må starte med nesten blanke ark

.
Minitrompet vi skal kjøpe fler

  • Melodica er også en gruppe jeg gjerne skulle brukt mer tid på. Det å undervise 12 - 14  musikanter på en gang er slitsomt. Spesielt når noen av dem tar alt lett mens mange trenger mer tid. Da blir det fort noen som kjeder seg og heller vil prate og tulle enn å følge med. Slitsomt for både elevere og lærer. Her har jeg ingen løsning i hodet ennå.  


Melodica
 

Så nok av ting å tenke på og planlegge. Jeg har normalt ikke undervist på mandager. Mandager har jeg prioritert å gå på kontoret hvor jeg treffer andre skandinaver. Her koser vi oss med øl og gode historier. Denne sesongen lurer jeg på om jeg kanskje må bruke mandager til korpset, slik at jeg kan finne tid både til trommer og melodica. Time will show, som de sier i Norge

Den nyeste utgaven av Thailands Tidende har viet to sider til turen vår til sjømannskirken. De klarte dessverre å gi oss feil navn men hyggelig at de møtte opp med både journalist og redaktør. De er også i ferd med å produsere en video fra denne lørdagen. Så nå kan vi fort bli tv stjerner.

Her er linken til avisen http://www.thailandstidende.com/pdf/0417fk.pdf?acm=2336_47 

Siden det er søndag og fridag. baker jeg brød i dag. Så derfor avslutter jeg nå for å gjøre brødet klart til steking. 

Ha en fin søndag folkens

 

EN SESONG ER OVER KORT OPPSUMMERT

Nå er det skoleferie her og over en måned til vi starter opp med korpsåret 2017/18.  Jeg planlegger litt vedrørende neste sesong så skriver hele tiden notater om hva som bør endres og hva jeg skal fortsette med. Jeg skriver jeg, ikke vi med vilje. Som instruktør, dirigent, arrangør (av musikken), matrialforvalter, +++ så er det mitt prosjekt. Kan du ikke få hjelp? Vil noen av dere spørre om. Ikke så lett det, lærerne på skolen har lange dager og og heller ikke noe kunnskap om det vi driver med. Skal jeg ta med en annen falang (utlending) så må jeg finne en som er like entusiastisk som meg selv, som er villig til å bruke masse tid og litt penger  og vedkommende må være en som musikantene trives med Foreløpig har en slik person ikke dukket opp. Så jeg derfor fortsetter som før. 

Men det var året som gikk jeg skulle skrive om. Blåserekka (trompet og trombone) hadde sine første spilletimer i januar 2016.De begynte med enkelttimer 2 ganger i uka samt gruppetime en gang i uka. De var flittige og lærte fort, dermed var vi klare med ett ganske stort program til morsdagen. Morsdagen har de siste årene vært premierekonserten vår. Slik ble det også i 2016. Les alt om debut konserten her http://thailandlivet.blogg.no/1471153211_rets_debukonsert_er_h.html  Så ble det to parader på oss en i september og en i oktober. Ekstra spilleoppdrag ble det i desember hvor vi spilte under paraden til idrettsleken i nabobyen. Så var det julaften med spilling rundt på byens spisesteder, nytt av året var at det også ble spilt hjemme hos meg for mine gjester. I februar  var det nok ett spilleoppdrag før vi rundet av med korpstur til Pataya/Jomitien. På musikkfronten har dette korpsåret vært det mest aktive til nå.

Korpsets besetning har bestått av 28 musikkkanter fordelt på følgende instrumenter: 7 trompeter, 1 trombone, 7 slagverk 13 melodica. en av melodica musikkkantene er under opplæring på saxofon.

Korpset har i året sin gikk gått til innkjøp av 2 skarptrommer, 2 mini storttrommer, 1 par marching cymbals, 1 minitrompet, 1 trompet. I tillegg har vi fått i gave 1 tenorsaksofon og en trompet.

Vår innstrumentbeholdning er som følger. 9 trompeter, 1 trombone, 1 tenorsaksofon, 13 melodica, 2 skarptrommer , 2 mini stortrommer,. 1 par marching cymbals. I tillegg disponeres vi skolens trommeutstyr.

Korpset fikk også i året som gikk en god del bidrag inn på vår konto i Norge, videre ble det samlet inn penger både på julaften og under korpsturen samt at ampur (kommunen) betalte oss de gangene vi fikk spilleoppdrag. Takket være dere som har støttet oss har vi nå en flott instrumentpark og uniformer (kjøpt 2015) til alle musikantene.  

Målsetningen for det kommende korpsåret er å bli enda litt bedre til å spille og ikke minst. Ha det like gøy.

Vi snakkes  

KORPSTUR DEL 4

Man skulle tro at etter en knallkonsert hvor musikantene og dirigent ga alt, at man blir tom, snarere tvert om. De av dere som spiller selv kjenner sikkert igjen denne godfølelsen etter en vellykket konsert. Endorfinene herjer i kroppen og tilfører enda mer energi. På godt norsk. Høy. Det var det vi var da vi var vel ombord i bussen etter konserten. Høye på endorfiner. Anlegget i bussen pumpet ut bass og trommer og det var dans og sang og masse blide ansikter. Det ble spilt så høyt i bussen at folk som gikk på fortauet stanset og kikket etter oss. Vi var ordentlig gærne. Da bussen svingte inn på tempelområdet ble musikken skrudd til store protester fra musikantene, men på tempelområdet skal det være ro og orden. Jeg tok mikrofonen og annonserte bading resten av dagen, noe som medførte stor jubel blant musikantene.

Men før det kunne bades var det overrekkelse av en pent brukt trompet. Martin møtte opp til avtalt tid og trompeten så fin ut den. Ingen bulker, alle ventiler gikk lett alle stemmetrekk var smurt opp. Jeg prøvde den litt forsiktig og den virket veldig lettspilt. Denne skal vi få glede av i mange år. På vegne av korpset: Tusen takk Martin

Hans Petter Iversen sitt bilde.

Trompeten overrekkes

Så var det bading. Vi var i vannet ca 1500 og jeg tror jeg var på land ca 1800, da var det tid for middag. Vår hotellkokke kom denne gangen med "tom jam gung" (rekesuppe) samt grilla kylling og ris. Ett herremåltid for både barn og voksne. Da middagen var fortært kjente jeg at det hadde vært en veldig lang dag med høyt energinivå. Det var nok ikke bare meg som kjente det sånn, selv musikantene var nå rolige og noen hadde allerede kveilet seg sammen på stråmatta si for å hvile litt. Det ble samme opplegg som kvelden i forveien. Våre medbragte bestemødre  skulle bli på tempelet å passe på barna. Lærere, mødre, busssjåfør og meg selv gikk ned på stranda for å nye litt voksentid. Vi leide oss strandstoler og siden de fleste barna nå lå å sov kunne vi ta oss en liten øl. Stadig vekk dukket det opp selgere som solgte mat. Lærereinnene kunne ikke dy seg og dermed ble det kveldsmat også. Mye god sjømat.
Voksentid
En perfekt korpstur dag var over

 Men da klokka rundet 2030 var øynene mine tunge og søvnige. Det var også blitt rolig rundt bordet, så da jeg annonserte at jeg ville trekke meg tilbake for noen timers skjønnhetssøvn gjorde resten av selskapet det samme. En dag jeg aldri kommer til å glemme var over.

Søndag siste dag på tur og siste dag med 2016/17 utgaven av korpset. Denne dagen skulle jeg være før musikantene i vannet tenkte jeg da jeg våknet 0500.Jeg kikket ut av vinduet og kunne observere at  det fortsatt mørkt og  gaten var folketomme. Tannpuss og barbering ble unnagjort. Så på med badebukse. 0530 gikk jeg ut av hotellet fortsatt ikke helt lyst men vindstille og passe varmt. Jeg går 100 meter og oppdager at jeg er for sent ute. musikantene er i vannet allerede. Selv to av lærerinnene som hittil har sittet pent på land er ute i vannet. Vi bader til klokka er over åtte. Da må vi sjekke ut av tempelet spise frokost og få alt inn i bussen. Vi skal spille under gudstjenesten i sjømannskirken klokka 11 og siden vi skal stå for preludiet må vi være på plass i god tid.

Jeg går tilbake til hotellet dusjer av meg sand og saltvann tar på søndagskjorta og sjekker ut. Da jeg kommer tilbake til tempelet har musikantene pakket og fått det meste inn i bussen. De fleste har også fått på seg uniformen. Jeg går bort på den nærmeste kaffebaren og får meg en dobbel svart kaffe. Så er det frokost. En av musikantene henter mat til meg, ris svinekjøtt og litt salat. Sr godt ut. Men før jeg rekker å smake kommer kokken. Nei nei du skal ha denne sier hun. Det er en stor pakke og da jeg åpner er det en nydelig salat. Reker, egg skinke to typer dressing nå skulle jeg bli mett. Det var utrolig godt, og jeg ble skikkelig mett. 

Ikke lenge etter frokost var det klart for avgang til kirken. I kirken hadde de dekket ett flott langbord til oss for de hadde lovet oss lunch etter gudstjenesten. Gudstjeneste ja, det har jeg ikke vært på siden jeg ble konfirmert, og for resten av reisefølget var det første gang. Her blir det det blandings tenkte jeg i det jeg gikk ut av bussen. Her skal jeg som er ateist ta med musikantene mine som er Bhuddister til en kirke fylt med kristne, men hav gjør man ikke for kunsten.  Jeg treffer presten og han forteller meg hvordan dette er organisert og når vi skal spille. Jeg treffer også flere av de som var der i går og til min store overraskelse, en hyggelig nordlending som jeg snakket mye med på,lørdagen. Han var helt klar på at selv om han var i kjerka hver lørdag på grøt var han der aldri på søndager og gudstjeneste, enda Ragnvald (presten) hadde mast mye på han. Men nå var han her. Jeg bare måtte høre korpset en gang til, sa han. Herlig.

Korpset stiller opp trommene har fri til etter gudstjenesten så de sitter ved langbordet. Resten av korset er klare. Til preludium blir det Amazing Grace med samme solist som i går. Ragnvald nikker til meg, jeg nikker til Må og hun setter i gang. Rent pent akkurat som i går. Da korpset har spilt begynner selve gudstjenesten. Musikantene setter seg ved langbordet de har fått lærere og bestemødre og mødre står bak. Selv sniker jeg til meg en kopp kaffe og går utenfor porten. Her står også min venn fra nord. Jeg kom for å høre på dere ikke presten, sier han. Musikantene er trøtte flere av dem sovner mens presten forteller om etter eller annet  



Dette var kjedelig ikke skjønte de hva som ble sagt og lang tid tok det også.

Endelig var det tid for postludie og en premiere på What a Wonderfull World. Her skulle ikke hele korpset spille, kun 3 trompeter. Må, Not og Wiev. Etter å ha sittet stille i en time uten å få spilt for så å gå rett løs på denne syntes jeg de gjorde en flott figur. Stor applaus fikk de også. Deretter annonserte jeg to avskjedslåter. Defilermarsj og Norge i Rødt Hvitt og Blått. Litt vemodig å tenke på at det var siste gang disse musikantene spilte sammen. Men de leverte, det låt bra.. Så var det lunsj. Kirken hadde laget ris og kurry. Musikantene spiste og koste seg. Jeg var fortsatt mett etter den store salaten jeg fikk til frokost så jeg nøyde meg med bløtkake og kaffe.  Rett før vi skulle reise kom Ragnvald med pengene som var samlet inn til oss nesten 12 000 bhat. Fantastisk. Jeg bukket og takket på vegne av korpset.

Nå skal det bli to minitrompeter til det er helt sikkert. Så tusen takk til dere som ga penger til oss i kirken.

Bussturen hjem startet med sang og karoke, så ble det litt film før det ble helt stille. Det var faktisk an av knapp på musikkanlegget i bussen. Det bel noen stopp underveis også. Barna hadde noen lommepenger som måtte brukes opp på brus og snop. Så stoppet vi for å spise middag. Etter middag, brus og snop er det helt naturlig at ting også må ut igjen så det ble mange toalettstopp underveis. De siste 15 milene var det skikkelig regnvær med lyn og torden rundt bussen. Vår sjåfør som jeg tidligere har skrytt av viste ansvar og tok det pent og rolig i uværet. Dette medførte at vi ikke var hjemme før nærmere halv tolv på natta. Men hva gjorde det? Musikantene hadde skoleferie og dermed skulle hverken jeg eller lærerne på jobb mandag.

En av de morsomste korpsturene jeg har vært på var over. Blir det ny tur neste år? Ja! Vi har allerede blitt spurt om å komme tilbake.   

En liten bonus tilslutt. Sånn høres det ut når vi kjører buss https://youtu.be/1YnshHFGBxw     

 

  

KORPSTUR DEL 3

Med nystemte instrumenter og en regnskur som har gjort seg ferdig er det klart for konsert. Nå skulle jeg til å skrive at vi aldri har spilt for så mange før, men det har vi faktisk gjort flere ganger under diverse parade. Så la meg heller omformulere det til at det var mer enn 100 publikummere der så vidt jeg kunne se. Allerede mens vi stiller opp kommer det folk bort til meg og forteller at dette gleder de seg til. Alltid gøy når publikum har forventninger.

Ragnvald (presten) presenterer oss og gir meg mikrofonen slik at jeg kan fortelle litt om korpset. Etter en kort innledning om bandet drar vi i gang Defilermars. For første gang i historien er trompetsignalene bortimot 100% dette lover bra. Marsjen avsluttes med trampeklapp. Låt nr 2 presentere  jeg som Buriram's nasjonalsang. Welcome to Buriram. Nok en gang låter det helt perfekt. Jeg merker det på bandet at de også føler at dette går bra. Før neste nr forteller jeg litt mer om bandet og presenterer dagens første solister. Not og Wiv på trompet samt Tao på melodica . Låta de skal være solister på? Cherry Pink and the Blossom White . Også den i mitt eget arrangement. Solistene gjør jobben, trommene spiller riktig og publikum klapper fornøyd. Nå er tid for siste låt før vi skal ha en kort pause. Før vi drar i gang When The Saints vil gjerne presten låne mikrofonen. Han forteller at de setter opp en kasse hvor de som vil gi litt til korpset kan legge penger. Jeg teller opp og When The Saints ljomer utover sjømannskirken. På denne låta er det også lagt inn litt sang, noen ganger kan denne sangen bli litt slapp. Men ikke i dag det synges med trøkk og musikalsk leder er strålende fornøyd etter halvgått løp.


Velfortjent pause

Mens musikantene får en pause blir det en liten tale for dagen av en av de ansatte i kirken. Jeg må innrømme at jeg ikke følger så nøye med, så hva det dreide seg om vet jeg faktisk ikke. Jeg bruke pausen på å skryte av musikantene og fortelle dem at nå er det bare å gi alt på de tre siste numrene.

"Så skal musikkkorpset spille litt til for oss", hører jeg dagens taler  si. Jeg får overrakt mikrofonen og annonserer neste nr som er: Norge i Rødt Hvitt og Blått, den desidert vanskeligste og lengste låta vi spiller. Nå er jeg spent. Vil alt det vi har terpet på bli husket? Kommer den til å være så perfekt at vi kan være stolte av den?  Svaret er ett rungende JA. Tempo, styrkegrader og alt stemmer. Etter denne er det tid for en låt uten trommer men med en solist på Cornet. Må, hun har spilt siden januar 2016 og er en av to som skal fortsette to år til i korpset. Merk dere navnet folkens: Må. Hun kommer til å bli veldig veldig god. Nå skal hun starte Amazing Grace helt alene, ingen trommer ingen komp kun  en nydelig cornett solo. Ready? Spør jeg henne. Hun nikker trekker pusten og begynner å spille. Hun klarer å formidle denne låten med innlevelse og nydelig klang i corneten. Etter 1.vers tar melodica over melodien, jeg kikker på Må og gir henne tommel opp samtidig som jeg diskret tørker en tåre far øyekroken. 3. vers er det hele bandet som spiller og det låter nydelig. Applausen kommer og Må bukker sjenert til publikum mens hun går tilbake i trompetrekka og jeg tørker en tåre til.


Må fotografert i 2016

Nå er det bare sjarmøretappen igjen. Vårt egen rocke medley. Rock Around the Clock som jeg har bundet sammen med Hound Dog. Publikum klapper takten og er med far første tone, hadde ikke dette vært en kirke er jeg sikker på at det hadde blitt danset. Slitne musikanter og en svett dirigent bukker til publikum og marsjerer på en rekke ut til bussen. Nå blir det intervjuer med både musikanter og lærer Nipaporn. Thailands Tidende har møtt mannsterke opp med både journalist og redaktør.
Nipaporn intervjues

Etter intervjuer og fotografering av korpset blir det servert vafler med hjemmelaget jordbærsyltetøy til musikantene samt saft.Det er ikke bare norske musikanter som liker vafler, for her dyttes vafler med syltetøy inn i ansiktene som bare det. Jeg blir tilbudt risgrøt og tar en liten porsjon, ikke min favorittmat men lenge siden jeg har kjent smaken. Joda, det smakte. Men det å spise grøten tar tid. Det er mange som vil gratulere med vellykket konsert og mage som vil vite litt om prosjektet mitt. Hyggelig. Når noen kommer bort til meg og forteller at de fikk tårer i øynene da vi spilte Norge i Rødt Hvitt og Blått, blir jeg glad, da traff vi med låtvalg. 

Så kommer det bort en kar og presentere seg som Martin. "Jeg har en trompet liggende, kunne dere trenge den?" Spør han. "Hvis den er spillbar så tar vi gjerne i mot" sier jeg. Joda trompeten er spillbar, sier han. Det er ikke noe flott merke men noe øst europeisk sier han. Jeg må svare som sant er at vi skal spille på den ikke snakke med den, så det går nok bra. Hvor bor dere? Spør han. Jeg forklarer. Da kommer jeg med trompeten om 2 timer sier han. Vi utveksler telefonnummer og han blir bort i mengden.

Hvordan det gikk? Les neste del som kommer fredag  
 

   


  

KORPSTUR DEL 2

Lørdag morgen og som vanlig våkner jeg av meg selv litt før 0600. Har man først den vanen så hjelper heller ikke en god hotellseng. Jeg tar meg god tid, barna er sikker ikke våkne ennå, tenker jeg mens barbermaskinen durer. Morgenbad må vi så jeg tar på badebukse og legger shortsen i sekken. Jeg leverer nøkkelen i resepsjonen kikker på klokka som viser 0630. Får håpe ingen blir sure når jeg kommer så tidlig tenker jeg i det jeg kommer ut på beachroaden. 50 meter seinere så skjønner jeg at jeg ikke trenger å være bekymret for å vekke noen. På stranda sitter alle lærerne, mødrene og bestemødrene. Samtlige musikanter er i vannet. Hans Hans. Roper de når de ser meg. Leo Leo (fort deg fort deg). Her er det bare å legge fra seg telefon og penger å komme seg ut i vannet. Morgenbadet varer i nesten 2 timer. Jeg er alt fra svømmeinstruktør til stupetårn. Hadde musikantene det gøy? Ja! Haded jeg det minst like gøy? Selvsagt. Da vi må på land for å spise frokost og gjøre oss klare til konsert er jeg helt enige med musikantene om at vi skal bade mye mer etter konserten.


Morgenbad
 

Frokosten ble også levert av den samme mammaen. Til frokost var det ris og svinekjøtt samt vann. De fleste plussa også på med diverse godteri fra kiosken så her ble alle mette. Rundt hjørnet for tempelet lå det en kaffebar og dermed fikk jeg morgenkaffen min også. Morgenbad deilig frokost så kaffe  kan ikke bli bedre.  Mammaen som hadde tatt på seg å ordne mat til oss gjorde en fantastisk innsats under hele turen. Fra hotellkjøkkenet hun jobbet på kom det 3 måltider hver dag tilkjørt. Skulle hun ha noe for jobben? Nei, Skulle vi betale for maten? Nei. Maten var en gave fra hotellet.


Vår catringdame tusen takk skal du ha

Etter frokost var det fortsatt en drøy time til bussen skulle gå til sjømannskirken. Noe bading var det ikke tid til, men en rusletur på stranda kunne vi ta. Halvparten av musikantene ville være med. De andre voksne var heller ikke så interessert så dermed var det meg 12 - 13 musikanter som koste oss på en liten rusletur. Skjell og steiner formet av vannet er det ikke så mye av på rismarkene så en del av jentene plukket skjell og småstein som ble lagt i lommene for å bli med hjem. Guttene var mer opptatt av vannscootere og båter som lå langs stranda. Vi gikk ikke langt og ikke fort men vi hadde en hyggelig time i vannkanten.

Hans Petter Iversen sitt bilde.

Bussturen opp til sjømannskirken tok 15 minutter. På denne turen sto jeg foran hos sjåføren og hjelpemannen hans for å vise veien. Nå ble jeg skikkelig imponert over sjåføren og måten han rattet bussen på, det var smalt og trangt og stor trafikk. Der hvor jeg tenkte at dette går aldri i verden lirket han bussen rundt hjørner, mellom motorsykler og biler, ofte bare med cm klaring. Imponerende kjøring. 

I det bussen blir parkert utenfor kirken og instrumentene er pakket ut kommer regnet. Det er en stund til vi skal spille så ingen grunn til at musikantene skal bli våte så musikantene blir kommandert inn i bussen mens jeg går for å finne presten for å bli enig med han om hvordan vi skal gjøre ting. Når jeg kommer inn på gårdsplassen til kirken møter jeg først en journalist fra Thailands Tidende. Han vil gjerne filme hele konserten samt intervjue Nipaporn noen musikanter samt undertegnede. Publisitet er bra så dette takker vi selvsagt ja til. Så men regnet øser ned blir jeg intervjuet. Etter hvert kommer også Ragnvald som er sjefen og presten i kjerka. Vi blir enige om at vi spiller fra 1245 - 1300 så blir det litt informasjon fra kjerka før vi spiller 10 - 15 minutter til. Det er 15 minutter til konsert og det regner fortsatt.  Jeg går inn i bussen for å varme opp med trompetene og stemme litt. 

Hvordan konserten gikk?? det kan du lese om i del 3 som kommer i morgen torsdag

 


 

EN FANTASTISK KORPSTUR ER OVER DEL 1

Klokka var 0500 fredag 17.mars. Det var fortsatt mørkt og veien var våt etter nattens nedbør. Men i turnebussen vår var det verken mørkt eller vått. Her var det diskolys full guffe på anlegget og allsang. Faen tenkte jeg, skulle kjørt selv. Dette kommer til å bli slitsomt for ører og humør. Men nå var det for sent, Mørke Blå var parkert hos Nipaporn og vi hadde allerede begynt å kjøre. Kan Nipaporn og de andre voksne holde ut så skal jeg klare det også tenkte jeg. Etter en stund var det faktisk helt ok, allsangen jomet gjennom bussen og mikrofonene gikk på rundgang blant både lærere, foreldre og musikanter.  Nong Tako Schoolband var på tur.

Hans Petter Iversen sitt bilde.

Discolys karoke og allsang.

De siste dagene hadde antallet påmeldte musikanter steget fra 17 til 26, nå var det kun en trompet og en melodica som ikke var med. Alle lærerne inkludert rektor var også med, samt 3 mødre og 2 bestemødre, ett bra lag. Jeg hadde kalkulert med 8 timer busstur noe som skulle vise seg å stemme ganske bra. Med barn som koste seg med både brus og godteri ble det mange tisse stopp. Under denne bussturen oppdaget jeg at både Ja og Nipaporn kunne synge. Begge disse lærerinnene er til daglig litt stille og sjenerte, men nå, med mikrofon i hendene og karokeanlegget på, sang de med full innlevelse. Må se om jeg kan få dem til å synge sammen med meg og mitt enmannsband.

Etter drøyt åtte timer og uendelig mange tissepauser var vi framme ved Tiger Zoo. Det å se på neddopede dyr er ikke min greie, men barna vill gjerne dette og det var skolen som betalte. Så her var det bare å dilte med. Til dere som lurer. Ligg unna bruk heller pengene deres på noe annet. Vi ble guidet fra "show" til "show" der inne, og jeg var litt småkvalm da vi endelig var utenfor. Dette i mine øyne organisert dyreplageri kamuflert som underholdning. Men men, resten av turen kommer til å bli bra tenkte jeg med meg selv. Og det skulle jeg få helt rett i. 

Litt kø var det den siste biten inn til Pataya og Jomtien. Men musikantene gledet seg og etter en liten periode kun med video i bussen (Thailandsk såpe) var allsangen i gang igjen. Herlig! Da bussen rundet bakketoppen på Jomtien og vi kunne se havet gikk det gisp gjennom bussen. For de fleste musikantene var det første gang de så havet, våre to bestemødre hadde heller ikke sett havet før. Da bussen svingte inn på beachroaden stilnet allsangen og alle sammen satt og så ut. Her var det mange som gledet seg til å bade.

 

Hans Petter Iversen sitt bilde.

Kort vei til stranda

Inne på tempelområdet fikk vi nøkkel til rommet vårt. Her skulle alle bo i en stor sal og det var stråmatter til å sove på samt puter. Salen hadde plenty med vifter i taket og vinduer til å åpne så ikke noe problem med varmen. To netter her skulle jeg fint takle. Men, det var ett stort MEN for meg. Dassen. Her var det ikke noe fallangdass her var det stådasser som gjaldt. Jeg har vokst opp med utedo (fikk ikke bad og vannklosset før jeg var 6 år) men stå do, det har jeg aldri prøvd. Og jeg tenkte at det prøver vi ikke nå heller. Dermed ble det hotell på meg. Jeg unnskyldte meg med dårlig rygg. Jeg var heldig og fant ett billig hotell 100 meter unna tempelet sjekket inn der og gikk tilbake til reisefølget mitt. Badebukse hadde jeg også fått på meg, jeg hadde jo lovet musikantene kveldsbad. 

Men først var det middag. Moren en til en av trommegutta holdt det hun lover sist vi var her. Middagen kom varm rett fra hotellkjøkkenet hennes. Her var det ris, kokt kylling og litt grønnsaker. Nydelig mat. Jeg var bare halvveis i min porsjon da de første gutta lurte på om jeg ikke snart var ferdig, vi skulle jo bade. Her var det bare å tygge raskere. Endelig var farangen ferdig og vi kunne begi oss til stranda. Stranda lå rett over veien for tempelet så det tok kun 3 minutter å gå dit. Dermed ble det bading en drøy time. Da var det begynt å bli mørkt så jeg kommanderte alle på land. 


Staben slapper av, barna sover
 

Det var mange trøtte og slitne musikanter nå. De fleste hadde vel knapt sovet om natten, så var det busstur hvor ingen sov, men brente av mye energi på sang og dans. Så hadde det vært tiger zoo og nå avsluttet vi med bad. Det var ingen som protesterte da våre medbrakte mødre og bestemødre tok dem med til tempelet for å sove. Lærerne og meg ble sittende en times tid og nyte lyden av bølger og en frisk havbris. Da jeg sa god natt og gikk til hotellet, slo det meg hvor stort dette hadde vært for barna og enda var det mer i vente, Dette kom til å bli bra!

Forresten, jeg sovnet omtrent før hodet nådde puta. Det var ikke bare barna som var slitne.

3 DAGER TIL KORPSTUR. KORPSTUREN SOM DERE HAR GJORT DET MULIG Å FÅ TIL

Jada nå er det bare finpuss som står igjen før det er klart for to konserter i Pataya/Jomtien. Gjett om vi gleder oss. Denne turen er noe jeg har jobbet med siden i sommer, men det er dere lesere som har gjort det mulig å gjennomføre den. Ja faktisk hele korpsprosjektet er det  dere lesere som har dratt rundt. Jeg har bare distribuert hjelpen og litt kunnskap. Les takken min til alle dere her http://thailandlivet.blogg.no/1484883749_tusen_takk.html 

Nå 3 dager før avreise føler jeg at det er noen flere personer som fortjener en kjempetakk for bidrag som  gjør denne turen mulig.  Så Anne, Inger Johanne, og Ola. Tusen tusen takk nok en gang for bidragene deres på konto nr 97105315051. Tusen takk til Kåre, Kurt og Anton som har bidratt med penger her i Thailand. Generøse bidrag fra dere alle gjør at korpsturen nå kan bli en tur som musikantene vil huske hele livet (jeg husker fortsatt min første korpstur).

Til de av dere som har muligheten: Vi spiller på sjømannskirken både lørdag og søndag. Lørdag er det mulig å høre oss litt før klokka 1300 og litt etter klokka 1300. Så er du på plass rundt 1230 bør du kunne få med deg konserten vår. Søndag spiller vi under gudstjenesten som starter klokka 1100 og muligens under kirkekaffen. Så har du mulighet be there.

Noen av dere som husker denne artikkelen? http://www.thailandstidende.com/component/k2/item/2427-ildsjel-i-ban-kruats-korpsliv   Thailands Tidende er varslet om konsertene våre og de har sagt de skal komme. Dermed er pressedekning ordnet. .

Det som er litt trist er at disse to konsertene blir avskjedskonsertene til denne utgaven av bandet. Når vi er tilbake i Bankruat søndag den 19 er det skoleferie. Dermed forsvinner alle trompeter så nær som 2. Trombonisten samt en del av trommegruppa blir også borte. Nok en gang blir det å starte med nesten blanke ark i juni. Nye blåsere er på gang og vi har hatt noen test øvelser de siste lørdagene slik at potensielle trompetister og trombonister har fått prøvd seg.

 

Noen av disse vil utgjøre neste års blåserekke

Klokka tikker og det er på tide for meg å laste trompet og kropp opp på Mr. PCX for å holde den nest siste øvelsen før tur.

Ha en fin dag folkens

PENGER ER IKKE ALT MEN NESTEN



Om en drøy uke vil Nong Tago schoolband være her. Her det er altså Jomtien beach. Nå er alle tillatelser på plass og det meste av planleggingen er unnagjort så det blir tur.

En stund har jeg vært veldig usikker på om det i det hele tatt ville la seg gjennomføre. Men vendepunktet for meg kom for noe dager siden. Nipaporn og jeg sto og diskuterte fram og tilbake om det skulle bli tur eller ikke. Jeg var på det tidspunktet veldig bestemt på at det å avlyse ville være det beste. Vi kunne skylde på at tillatelsen fra skolestyret ikke kom tidsnok, mente jeg. Nei den kommer. Svarte Nipaporn. Så det kan vi ikke skylde på, mente hun. "Vi kan jo si at det blir for dyrt", sier jeg. Denne turen vil tømme hele korpskasse vår og enda vil vi mangle midler. Joda, Nipaporn var enig at det ville bli dyrere enn vi først hadde trodd, så hvis jeg mente vi ikke hadde nok penger fikk vi avlyse.    En av trommegutta sto i nærheten og lurte på vi vi snakket om. Han hadde nok fått med seg at både Pattaya og Jomtien ble nevnt, og jeg vet jo at disse elevene kan mer engelsk enn vi tror. *Kanskje vi må avlyse turen" sier Nipaporn til han. Jeg ser at tårene hans sprenger på og at han er i ferd med å begynne å gråte. Vi har snakket om denne korpsturen lenge, musikantene gleder seg og gråtende trommegutter det orker jeg ikke. Så der og da bestemmer jeg følgende. Kommer tillatelsen fra skolestyret så får jeg eventuelt skrape sammen det beløpet vi mangler av egne midler. 

I dag har jeg satt opp regnestykket og kommet fram til at vi manglet rundt 30000 Bath (ca 7500 nkr) for å få til en grei tur. Da spiser vi på billigste måte og kutter ut ting som koster penger. Siden vi skal bo tvers over veien for stranda så kan vi kose oss gratis der. de fleste av musikantene har jo aldri sett sjøen og langt mindre badet i saltvann. Så uansett vil dette bli en stor opplevelse for dem.

I det jeg var ferdig med regnestykket blir jeg oppringt av min gode venn Anton. Han lurer på hvordan det går med korpsturplanene. Jeg forteller som sant er at det blir tur men at vi sliter med å finansiere den. "Da betaler jeg halvparten av bussen" sier han. "jeg kommer jo på besøk til helga og da får du 10 000 av meg til dette". Jeg blir målløs, han har jo allerede bidratt en masse til bandet og nå får vi nok en gang nyte godt av hans gavmildhet.  Dermed er vi nede i minus 20 000 bth. Klarer vi ikke å skaffe disse får jeg ta av sparepengene mine (trenger ikke ha så dyrt bryllup). 

Så håper jeg at vi får mange publikummere på våre to konserter på sjømannskirken og at alle de fremmøtte er i det gavemilde hjørnet.

Lyst til å hjelpe meg med driften av korpset? kontonummer i Norge er: 9710 53 15051 og kontoen står i mitt navn. Hans Petter Iversen

Ha en fin dag folkens. Jeg skal ut på skolen hvor vi skal øve til korpstur



Glade trommegutter uten tårer i øynene  

 

TOLMODIGHET OG ATTER TOLMODIGHET

Nok en gang sitter jeg og venter på at bilen skal bli ferdig. Etter å ha ventet i 2 uker på ny frontrute er det endelig klart. Ca 2 timer var beskjeden da vi kom, nå etter snart 3 timer skjønner jeg at det ikke bare er kalenderen de ikke kan her. Og der dro sjefen her av gårde. Bare å vente ja.

Hva har skjedd med korpstur siden sist?

Svært lite. Fortsatt ingen beskjed fra skolestyret. Det å avlyse turen er pr nå ikke aktuelt. Så mange barn som gleder seg. I følge Nipaporn kommer godkjenning helt sikkert. Så bare å vente. 

De som følger bloggen har vel også fått med seg at jeg jobber med å få på plass alle papirene som må til for at min kjære og meg skal få giftet oss. I forrige uke var faktisk alle dokumenter i orden, så i går (mandag) dro vi til ampur (samme som rådhus/kommunekontor) i Prakonchai for å bli gift. Dette kontoret har jeg fryktelig dårlig erfaring med fra en del andre besøk, så jeg var spent. Da vi ankom var det klart for lunsj på dette kontoret, så en time å vente. Bare å gjøre det beste ut av det. Vi fant en gaterestaurant og tok lunsj vi også. Nydelig gatemat med svinekjøtt ris og rikelig med chili og hvitløk.

 

 Etter en snau time var vi tilbake på ampur. Og etter en times venting var det vår tur. Joda alle dokumenter var i orden, nå måtte vi bare vente på sjefen. For slike saker var det han som ordnet. Ny kølapp og nye 30 minutter gikk. Så var det oss. Sjefen bladde gjennom papirene våre. Ristet på hodet kikket på passet mitt, ristet på hodet en gang til. Så sa han noe på Thai. Dette hørtes ikke bra ut i mine ører.  Å nei vi skulle ikke bare komme her og kommer her. Nå måtte vi skaffe en Thai som kunne gå god for meg, mente han. Gail svarte at i følge advokaten som hadde sørget for å få godkjent alle papirene hos det Thailandske utenriksdepartementet var ikke det nødvendig.  Nå ble sjefen på ampur litt rød i kjakan.  Hvis vi ikke ville godta hans regler, så fikk vi finne oss ett annet ampur, sa han. Jeg satt pent ved siden av og lot som jeg skjønte hav de snakket om.  Men siden jeg faktisk skjønte det meste, var det ikke lett å holde seg rolig. Hvis jeg med min falangthai skulle blande meg inn, da hadde ampursjefen fått hjerteproblemer. Så jeg spilte dum og bare satt der.  Etter litt mer fram og tilbake skjønte jeg at her kom vi ikke videre i dag.  Så vi fikk tilbake alle dokumentene reiste oss og forlot kontoret hans

Jeg var litt uheldig da vi gikk ut fra kontoret hans. Etter litt mye chili og hvitløk  til lunsj hadde jeg ett gassproblem. Som hevn, slapp jeg en skikkelig surt smyger  rett før jeg nådde kontordøra.   

Gail mente vi måtte dra til ampur i Ban Kruat og prøve der. For mannen hadde jo sagt at vi fikk gå til ett annet ampur. Jeg viste det var dødfødt, fordi Thaiene skal gå i til det kontoret som hører til kommunen de er registrert i. Siden Gail er registrert i Prakonchai er det kun de som kan gi oss ekteskaps attest. Men det nytter jo ikke for meg å lære en Thai om Thailandske regler. Så derfor vi kjørte vi dit. Her var de hyggelige nok. Men kunne ikke hjelpe.

Da vi satt i bilen var Gail både oppgitt og lei seg.  Enten må du melde flytting til ampur Bankruat eller så må vi få Nipaporn til å bli med og garantere for meg sa jeg.  Melde flytting var ikke aktuelt så derfor spurte vi Nipaporn.  Joda ikke noe problem. Men hun har ikke tid før i midten av måneden.

Oppdatering følger.

Utrolig hva man rekker mens man venter på ny frontrute (det drøyt 3 timer +). Det meste av dette innlegget er skrevet på mobiltelefon. Sliten i øya og litt ømme fingre og nesten tom for strøm på mobilen. Men det går an.

 

En ting til. Skolestyret sa ja i dag. SÅ PATTAYA GLED DERE

TIDSFRISTER, SNILLE OG HJELPSOMME MENNESKER OG ANNET

Februar er historie for i år, og vårmåneden mars er i gang.  Vårmåneden ja, det får gjelde for dere i Norge. Her går det raskt mot den varmeste tida på året  det er nå man skal ta service på aircondiotionen sin. Jeg vil ringe "min" mann i løpet av kort tid. 

Tidsfrister ja, det er ikke bare bare. Som dere har lest tidligere venter jeg på å få skiftet frontrute på Mørke Blå. Det skulle i følge verkstedet  at en uke før de fikk ruta på lager. Når dette skrives er det gått en og en halv uka og verkstedet vet fortsatt ikke når de får inn min nye frontrute. Min frist for dem går ut i morgen fredag. Kan de ikke gi meg en dato da så skal jeg gjøre noe som min kjære hater. Jeg skal sette meg i Mørke Blå, kjøre de 4 milene ut til verkstedet bed dem å kansellere hele jobben og få tilbake rekvisisjonen fra forsikringsselskapet mitt. Deretter blir det å fine ett annet verksted som gidder å levere. Gail liker ikke slikt. Thaier har stor respekt for dem som er litt oppe på samfunnsstigen og en sjef på ett stort verksted skal man ikke bråke med. Han er tross alt høyt opp på stigen. Men når min tålmodighet er slutt skal han nok komme ned på bakkenivå.  Det vil også bli sendt ett klagebrev til forsikringsselskapet på dette verkstedet. De har 24 timer på seg.

En annen tidsfrist som ebber ut er fristen for å få alt på plass til korpsturen vår. Vi venter fortsatt på godkjennelse fra skolestyret. Svaret fra dem skulle  vi hatt i begynnelsen av uka og i dag torsdag er det fortsatt ikke kommet noe svar. Hvis jeg skal ta ansvaret for en tur med 17 musikanter og noen ledere så vil jeg ha alt planlagt i god tid. Nå er det ikke lenger god tid. Denne fristen går også ut (i mitt hode) nå på fredag. Det ville være synd å avlyse turen etter så mye arbeid jeg har lagt i prosjektet, men kan den ikke gjennomføres på en skikkelig måte får vi helle finne på noe annet. Jeg her derfor begynt å tenke på alternativer til tur, men foreløpig ikke fått noen ide om hva vi kan gjøre i stedet.

Snille og hjelpsomme mennesker finnes både her på bygda i Thailand og i Norge, ja de finnes selvsagt overalt men de jeg skal fortelle i dette innlegget befinner seg her på bygda og i Norge. La meg begynne her på bygda: 

Forrige uka var jeg som vanlig ute å syklet min morgentur. Denne turen har stadig blitt lenger og ligger nå på i overkant av 30 km. Jeg sykler ikke en runde men snur sånn ca mellom 15 og 16 km for så å ta den samme veien tilbake. Slik var det også forrige onsdag. Jeg snudde i følge gps'en på 15,5 km. I det jeg snur kjenner jeg at bakhjulet er i ferd med å bli tomt for luft. Pungtering, er vel riktig ord. Vendepunktet ligger 3 km ute på rismarkene så her er det bare rismarker så langt øye rekker. Bare å begynne å trille. Vurderer om det er noen jeg kan ringe til som kan plukke meg opp men tenker at det er litt tidlig på dagen så det får vente. Mens jeg triller og forbanner meg selv fordi jeg ikke har på sko som er gode å gå i passerer det en gammel pick up. 50 meter etter ¨å ha passert meg stopper den og rygger tilbake. En eldre kar smiler med ett tannløst smil og spør om om jeg har "phom pam", problem på norsk. Jeg peker på det pungterte dekket, dermed åpner han baklemmen på bilen, bare å laste inn sykkelen. Han spør hvor jeg skal og jeg svarer Nong Tako  (landsbyen hvor skolen min er) her jeg vet om ett verksted som kan lappe hjulet samt at her kan jeg få skyss helt hjem hvis det blir nødvendig.  10 minutter seinere stopper han i Nong Tako, jegf takker pent for hjelpen og tilbyr han 100 Baht som takk for hjelpen. Han rister på hodet vil ikke ha penger.  Jeg finner verkstedet og får etter hvert en ny slange i bakhjulet. 

På, mandag da jeg nok en gang var ute på min morgentur og kommet til vendepunktet dukket det nok en gang opp en vennlig bilist som ville hjelpe meg. Det var bare det at denne gangen trengte jeg ikke hjelp. På mandag syklet jeg en km lenger enn vanlig før jeg snudde. For å se hvor langt jeg hadde syklet tok jeg fram telefonen for å sjekke gps'en. Mens jeg driver med dette må jeg nok ha sett litt fortapt ut. Jeg ser i øyekroken at en liten hvit bil snur 150 meter forbi meg. Tenker ikke mer på det før den stopper ved  siden av meg. En hyggelig dame spør på engelsk om jeg har problemer. Jeg forteller henne at alt er i orden og at jeg bare sjekker telefonen før jeg skal sykle tilbake til Bankruat. Bankruat? Sier hun. er ikke det veldig langt å sykle?  Joda, svarer jeg men det går bra. Jeg takker pent på Thai for tilbudet om hjelp. Damen snur bilen atter en gang og kjører avgårde. 

Alltid hyggelig med folk som vil hjelpe.

Jeg må atter en gang får sende en stor takk til dere i Norge som gir penger til korpsprosjektet. Uken som gikk har det tikket inn nok ett bidrag på konto nr 9710 53 15051 (den står i mitt navn). Tusen tusen takk.

 

LØYPA ER GÅTT OPP

Som skrevet i ett tidligere innlegg, det var ett krav fra skolestyret om å dokumentere alt vi skal gjøre på korpstur for at de gir tillatelse til å reise. 

  • Først har rektor på skolen sagt ja
  • Så har foreldrene sagt ja (17 påmeldte)
  • Nå er dokumentasjon sent til skolestyret i Prakonchai så får vi se hva utfallet blir.

Lørdag 18/2 dro vi avgårde i Mørke Blå for å gå opp løypa. Reisefølget bestod av: Nipaporn og Ja (lærerinner) Gail og Noon (samboer og stedatter) samt meg selv. Planen var å komme avgårde klokka 0600 og det gikk fint. Avgangen var faktisk 10 minutter før skjema, vi lå bra an. Men så etter 3 mils kjøring sier Gail. "Jeg glemte å skru av vannkokeren". Da var det bare å snu. Dermed en time forsinket. Vannkoker ble skrudd av og på nytt la vi avsted. Men å reise med bilen full av damer er ikke det samme som når gutta er på tur, det ble flere pitstop underveis og undertegnede så på klokka og visste at dette kom vi til å betale for når vi nærmet oss Pattaya. Lørdag og stor trafikk medfører kø og kø og kø. Det ble nesten en time i kø før vi kom til selve Pattaya og inn i selve byen hvor de for tiden bygger tunnel og en av hovedgatene har redusert fremkommelighet ble det nesten en time til. Så da vi svingte inn ved sjømannskirken som skulle være første stopp hadde vi brukt over 7 timer siden vi dra fra Bankruat.

På sjømannskirka var det fullt av folk. Her var de midt i lørdagens grøtfest men vi fikk da tak i sjefen sjøl etterhvert. Vi fikk tatt de nødvendige bilder og samtidig ble vi invitert til å spille ved Gudstjenesten i tillegg til grøtfesten den helgen vi kommer. Flott da blir det to konserter. Men når vi kommer i mars er lavsesongen begynt så vi må regne med mindre publikum ble vi fortalt. Synd for dere som har reist hjem. 


Mange på besøk for å spise grøt

 Etter stoppen her var neste post  å finne ett sted og sove. Vår kjentkvinne som vi hadde plukket opp hadde dessverre ikke vært heldig når hun hadde snakket med skoler om overnatting. Så hun mente vi fikk prøve baptiskirkens konferanse senter og ha tempelet som siste utvei. Med 6 stykker inne i Mørke Blå var det litt trangt men vi skulle ikke så langt. 10 Minutters kjøring fra sjømannskirken var vi på Jomtien beach, her skulle konferansesenteret ligge. Ganske riktig etter ett par km fant vi det. Vi kjørte inn og fikk beskjed om å vente siden hun som var på jobb var opptatt med  gjester.


Reisefølget mitt venter utenfor hos baptistene

Det var ett flott anlegg og jeg tenkte for meg selv at dette tror jeg er alt for dyrt for oss. Og det var det. Prisen var mye høyere enn det de skulle ha i tempelet, når det i tillegg var fullt den helga vi skulle komme var det klart at da får det bli tempel på oss.

Tempelet ligger også på Jomtien beach, bare å gå over veien så er vi på stranda. Vi ble vist salen vi kunne leie. På mine skolekorpsturer rundt om i Norge har jeg bodd på adskillig dårligere steder enn dette. Så vi takket ja og betalte forskudd. Dermed var overnatting på plass også.


Her skal vi sove

Da er det bare maten som står igjen å fikse, sier jeg, da vi er på vei tilbake til bilen. "Maten er fikset". Sier Nipaporn. Vår kjentkvinne som  er mor til en av trommegutta har snakket med hotellet der hun jobber. Hotellet lager matpakker til oss som hun kjører ut hver morgen. Gratis. "Tusen takk"  er alt jeg får fram.

Nå er hele reisefølget, meg selv inkludert, sultne. Dermed blir vi enige om å finne hotellet vært sjekke inn og deretter spise. Som sagt så gjort. Mørke Blå blir parkert utenfor hotellet med 450 km mer på telleren enn han hadde før vi dro. Vi krysser gata og kommer ned på stranda. Så er det bare å gå til vi finner mat. Etter 15 minutters gange har vi funnet mat. Kanskje ikke verden koseligste restaurant men nå er vi så sulte at den får duge. Selv om restauranten ikke hadde så høy standard når det gjaldt interiør var maten veldig god. Så etter ett godt måltid ville damene tilbake til hotellet for å hvile. Mens jeg hadde fått kontakt med noen dårlige kamerater og dermed ville det bli øl på meg. 

Jeg fulgte damene tilbake til hotellet og ga samtlige muligheten til å være med for å drikke øl. Noe alle sammen avslo..


Gode og mette på vei tilbake til hotellet

Det ble noen øl sammen med Ola og Gunnar men ikke noe natterangling. Jeg merket at jeg hadde stått tidlig opp og at bilturen også gjorde sitt til at en myk hotellseng fristet. Så mens vi ennå oppførte oss pent tok vi avskjed og gikk hver til vårt. 

Dermed våknet jeg frisk og rask klokken 0630. Om noen ville være med å ta morgenbad? Dumt spørsmål, som bare delvis ble besvart. Dermed gikk jeg alene ned til stranda. Litt disig men godt og varmt. Siden jeg hadde med meg både telefon og penger ble det kun vassing. Tok ikke sjansen på å legge fra meg dette.

Ett par timer seinere var vi klare for avgang. Det ble en stopp på hotellet til Ola for at jeg skulle få frokost. Reisefølget valgte å spise thaimat i en av sidegatene. Som vanlig ble det også en stopp på Foodland slik at ny forsyning med bla wienerpølser kunne kjøpes. 

Så dro fra Pattaya for denne gang. Turen gikk i relativt liten trafikk og milene ble lagt bak oss en etter en. Men hvor lenge var Adam i paradis? Plutselig kommer det plankebit gjennom lufta. BANG der satt den i frontruta på Mørke Blå. Lastebilen som hadde mistet den fortsatt å kjøre. Jeg giret ned tok den igjen og la meg foran den og saknet farten. Han la seg i den andre fila og ville kjøre forbi. Nok en gang skiftet jeg fil og saknet farten for å tvinge han til å stoppe. Noe han etterhvert også gjorde. Vi gikk ut av våre respektive biler og jeg viste han frontruta mi som var totalt ødelagt. Nei dette visste han ingenting om sa han. "vil du se film? " spurte jeg. Da han fikk se daschbordkameraet mitt fikk pipa en anen lyd. Joda han hadde sett noe kom jeg lufta men trodde ikke det kom fra hans egen bil. Vi hadde nå ringt til forsikringsselskapet mitt. Agenten skulle komme så fort som mulig, men det kunne nok gå en time. Bare å vente. Etter en drøy time kom forsikringsagenten. Etter å ha hørt både vår versjon og motpartens versjon ble det bestemt at vi skulle reise til nærmeste politistasjon for å lese av minnebrikken i kameraet med politivitne. Forsikringagenten permiterte lastebilsjåføren. Han forklaret at alle personalia var sikret og at det uansett ville være en sak mellom de to forsikringsselskapene. Så derfor fikk han kjøre videre. På politistasjonen ble vi møtt  av en hyggelig politimann. Etter litt om og men fikk han kopiert inn riktig fil på pc'en sin. Dermed var beviset levert hos politiet og i sikre hender. Jeg fikk rekvisisjon på ny frontrute av forsikringsagenten og to timer forsinket kunne vi nok en gang legge ut på veien. 

Vi kom hjem uten noen flere hendelser.  Nå venter jeg på ny frontrute. Leveringstid ca en uke monteringstid ett døgn. Ja ja



Vinduspusseren tok heldigvis av for det meste av støyten.








  

 

SISTE OM KORPSTUR

Hadde jeg visst hvor mye tid og resurser det ville ta å få til korpstur hadde jeg latt det være. Men nå gleder musikantene seg og 17 stykker er påmeldt så nå må vi bare stå løpet ut.

Men det dukker stadig opp nye utfordringer.

Etter at påmeldingen var sendt ut og 17 musikanter hadde fått lov til å være med kom det nye beskjed fra skoleledelsen. Dere må dokumentere hvor dere skal bo, hvor dere skal spille, hvor dere skal spise. Kort sagt skoleledelsen må ha bilder av alt og godkjenne alt en gang til før vi får lov til å reise. Så i morgen 18/2 setter vi oss i Mørke Blå for å kjøre en tur til Jomtien for å ta bilder og gå opp løypa.

Planen var som følger, skriver var fordi den endrer seg helet tiden; Besøke tempelet hvor vi skal sove, ta bilder, ceck. Besøke sjømannskirken, ta bilder ceck. Besøke stranden på Jomtien, ta bilder ceck. Samt diverse andre steder. Men så blir det endringer.

Nipaporn som skal være med meg på denne løypeoppgangen har snakket med tempelet. Joda vi kan få sove der men de vil ha 3500 thb pr natt og vi kan heller ikke få lage mat der. Nipaporn mener at dette er for dyrt og også upraktisk når vi ikke får lov å lage mat. Dette skjedde på mandag. Tirsdag gode nyheter. Hun har snakket med moren til en av musikantene. Denne moren har en venninde som disponerer ett hus 20 minutters kjøring fra Jomtien, her kan vi sove helt gratis. Men i dag tidlig kom kontra beskjed. Huseieren, som er falang og for tiden er i sitt hjemland, satte foten ned. Han skulle ikke ha 17 musikanter sovende i huset sitt, alt for mange mente han. Dermed: Rykk tilbake til start.   

Damen som disponerer huset vil fortsatt prøve å hjelpe oss med ett sted å sove. Hun skal kontakte ett par skoler og en engelsk kirke, så får vi se om det årner seg. 

Mens dette skrives tikker det inn ny beskjed til meg. Damen i Pattaya skal bli med oss rundt i morgen og hjelpe oss med å finne overnatting. Hun har også tatt på seg ansvaret for å ordne  mat til oss. Så da er det bare å krysse fingrene for at det ordner seg.

Hvis noen av dere som leser dette har ett sted vi kan sove ikke nøl med å ta kontakt. Vi er også ledige for spilling søndag 19/3 på formiddagen.Så her er det også bare å ta kontakt. 

 

 

NOK ETT VELLYKKET SPILLEOPPDRAG UTFØRT

Denne uken skulle vi egentlig hatt to spilleoppdrag, men det ene ble avlyst i siste liten. Men gårsdagens oppdrag gikk som avtalt.

Som jeg har skrevet tidligere både musikanter, skolen og meg selv setter stor pris på at lokale myndigheter bruker oss til ulike oppdrag. Denne gangen var det en av nabobygdene som skulle arrangere kommunemesterskap i skolefotball og del andre idretter. Her var det ungdomsskoleelever og elevere fra videregående skoler i hele Prakonchai kommune som skulle i ilden. Som vanlig skulle det være parade og innmarsj på stadion. Hva er parade og innmarsj uten korps? Helt riktig. Stusselig. Så derfor i front Nongtago Schoolband. 


Trommegutta venter
 

Det går jo mot slutten av denne besetningens levetid og det er derfor ekstra gøy å spille nå. Nå er alle musikantene godt drillet i både marsjering og spilling og det låter jævlig bra. Utfordrer herved ett hvilket som helst norsk aspirantkorps med 90 % 1.års aspiranter til å spille om kapp med oss, vi er bedre :-) .

Som vanlig når de får på uniform og det er alvor løfter musikantene seg mange hakk. Slik var det også i går. Når vi øver kan det å stille opp til marsjering fort ta 5 -6  minutter. I går var ble det stilt opp på under 2 minutter uten at jeg måtte heve stemmen en eneste gang, det gikk på skinner. Marsjeringen som ofte på øvelsene kan se ut som en saueflokk på tur, var i går tilnærmet perfekt med rette rekker og innlært avstand mellom musikantene. 


Ferdig oppstilt venter på avmarsj

Som nevnt litt lenger oppe i innlegget var det ingen ting å utsette på det musikalske det låt fabelaktig. Vi gikk først i paraden, etter innmarsjen på stadion ble vi stående i midten og spilte mens alle deltagerne defilerte forbi ærestribunen. Her satt den øverste ledelensen i Prakonchai samt en del andre VIP'er. Nok en gang fikk disse gleden av å høre bla Norge i Rødt Hvitt og Blått.  Siden det Thailandske flagget også er rødt, hvitt og blått syntes jeg det er helt greit å bruke denne låta ved slike anledninger. 

Dere som er i Pataya lørdag den 18.mars må benytte sjansen til å høre oss spille under grøtserveringen til sjømannskirken denne dagen. Nøyaktig klokkeslett kommer.
 

DET LENGE PLANLAGTE GIFTEMÅLET NESTE ETAPPE

De av dere som har fulgt denne bloggen en stund kan ikke ha unngått å lese om planlagt giftemål. Men pga stadige ikke planlagte familiehendelser har det blitt utsatt og utsatt. Men nå er da neste skritt tatt. Så tenkte å fortelle litt om dette i dagens innlegg.

Skal man gifte seg så må man fylle ut egenerklæring og forlovererklæring. dette gjelder også når man skal gifte seg med utenlandske borgere. Disse dokumentene ble lastet ned fra internett i høst, fylt ut og sendt til skatteetaten i Norge. 6 - 7 uker seinere kom prøvingsattesten  i posten. men da var det snart jul og vi hadde mye annet enn bryllup å tenke på. Så ble det mer sykdom og dødsfall i Gails familie og dermed ble attesten liggende. Denne attesten er bare gyldig i 4 måneder, plutselig var det bare en drøy uke igjen før den gikk ut på dato. Så nå hastet det med å skaffe neste dokument.

Den prøvingsattesten jeg hadde fått fra Norge måtte nå tas med til det Norske konsulatet i Pattaya, her skulle det lages ett nytt dokument som skal oversettes til Thai og sendes leveres til det Thailandske utenriksdepartementet. Så da var det bare å hive seg rundt slik at neste dokument km i hus.

Jeg hadde allerede planlagt en tur til Pattaya nå i februar, en god venn av meg skal tilbake til Norge og jeg skulle være sjåfør for han. Konsulatet ble kontaktet via epost. Trengte Gail å være med? Nei det trengte hun ikke. Var svaret. Bare ta med ID kortet eller passet hennes samt dine  dokumenter så tar det 2 arbeidsdager å lage det dokumentet du trenger. Suverent tenkte jeg. Men som vanlig så dukket det opp ett problem. Planlagt avreise til Pattaya var en onsdag og jeg hadde planlagt å returnere dagen etter. Men konsulatet var selvsagt stengt på onsdager og torsdager. Ny epost til konsulatet: Jeg forklarte problemet og lurte på om jeg kunne levere dokumentene min der selv om det var stengt. Noen timer etterpå, hyggelig epost fra konsulatet som svarte at, joda de kunne jeg få lov til, dokumentene kunne leveres torsdag morgen og de de kunne sende dem i posten til meg når det var ferdig. 

Torsdag morgen klokken 1000 stod jeg utenfor konsulatet. Nå var det bare å håpe at det virkelig var noen der. Jeg banket på en dør, men det så veldig tomt og mørkt ut der inne. I det jeg tenkte at jeg får vente litt, kanskje det ikke er kommet noen ennå, går en annen dør opp og jeg blir ønsket velkommen av en hyggelig kar. Vi hilser og joda han husket at jeg skulle komme. Han ser over papirene mine tar noen kopier og sier at jeg må komme tilbake enten i ettermiddag eller i morgen fredag. Han må lage ett nytt skjema som jeg må skrive under. 1200 THB fattigere rusler jeg ut til bilen og lover å komme tilbake klokka 1500.

Presis klokka 1500 er jeg tilbake i konsulatet, denne gangen banker jeg på riktig dør og blir sluppet inn. Dokumentet som jeg skal skrive under er klart. Stor er min overraskelse da jeg ser at dette er det samme dokumentet jeg hadde fylt før jeg kom første gangen. Konsulatet hadde laget ett helt identisk dokument. Jeg skriver under og lar vær å spørre om hvorfor de hadde leget ett nytt. Ingen grunn til å bli sur, de har da tross alt latt meg komme utenom åpningstiden. Det som stod igjen nå var å få konsulene sin signatur og stempel på papiret. Konsulen ville ikke komme før mandag  så da ville han signere og dokumentet ville bli sendt i posten til meg.  Jeg takket pent for hjelpen og tuslet ned til mine venner som ventet på en bar i nærheten. Etter en hel dag med papirarbeid var det godt med en øl.

Neste etappe i denne prosessen blir når posten fra konsulatet kommer. Da må jeg finne en godkjent oversetter og få dokumentet videre til Thailandske myndigheter.

Livet er ikke bare bare dere



 

 

FLERE SPILLEJOBBER

Det øves mot korpstur, som det  ennå ikke er 100% sikkert at det blir noe av. Overnatting er på plass, buss er på plass kassa kammer til å bli tom og det er ikke umulig at undertegnede må bidra privat for at dette skal gå. Men jeg har lovet tur så da må jeg stå for det. Men det er som sagt fortsatt ikke sikkert at vi reiser. Vi må ha foreldrene/foresattes tillatelse til å ta med musikantene på tur. Som vanlig her i Thailand tar ting litt tid, dette skulle vært tatt op på foreldremøtet i forrige uke, men det glemte både Nipaorn og rektor. Så skulle det sendes ut brev i slutten av forrige uke i stedet, men det ligger fortsatt på rektors kontor. Jeg maser og maser men det hjelper ikke, her er det maybee tomorrow, som gjelder. Men når brevet kommer ut er vi avhengige av å få med flest mulig og samtlige trompetjenter, uten dem så blir det ikke noe særlig korps å vise fram. Så her er det bare å vente å se.

Spillejobber ja: Alltid hyggelig når noen ber oss om å spille. Ekstra hyggelig er det når det er "myndighetene" som spør. Vi fikk forespørsel om å spille for nabobygda den 15/2, noe vi selvsagt sa ja til. Hvilken anledning dette er vet jeg ikke, men det er ledelsen i bygda som har spurt. I går kom det en forespørsel til denne gangen fra hovedstyret i Prakonchai. Kan dere spille i??? husker ikke navnet på stedet, når vi skal ut å inspisere bygda? Selvsagt gjør vi det, kan jo ikke si nei til toppsjefene i Prakonchai. Så da blir det spilling både 15. og 16. februar. Vi gleder oss. Det blir sikkert ett lite bidrag til korpskassa også.

Så da blir det noen ekstra marsjøvelser utover i tillegg til øving mot korpstur. Travelt men gøy 



Fra forrige parade  

EN UKE MED BEGRAVELSE LITT FØRSTEHJELP OG AMBULANSEKJØRING

Som overskriften sier en travel uke, det er grunnen til at det ikke har kommet noen oppdatering på en ukes tid. Men nå er det lørdag det er to timer til jeg skal være på skolen så da kjører vi på med oppdatering.

Gails svoger (i tidligere innlegg omtalt som bror, men han var svoger) døde av kreft på søndag kveld, Den triste telefonen nådde oss mens vi spiste middag. Nå var dette dødsfallet ventet siden han hadde vært alvorlig syk i noen uker og var blitt mye verre de siste dagene. Men det er uansett veldig trist å få slike telefoner. 

En time etter  telefonen om dødsfallet var Gail, Noon og jeg på plass hjemme hos han. Vi kom både for å si farvel og for å hjelpe til med det praktiske. Som jeg hr skrevet tidligere det er mye som skal ordnes og stelles i stand når det er begravelse. Det ble noen turer med Mørke Blå ut til tempelet, to lass med kokeutstyr og ett lass med klappstoler. Bygdas dugnadsgjeng hentet og satte opp partyteltene og i løpet av kvelden var det stort sett ferdig rigget til begravelsen. Huset til svogeren og søsteren til Gail var lite (les ett rom) og lå helt inntil veien. Dermed ble alt rigget ute i gata og det ble som seg hør og bør satt opp varsellys utlånt fra politiet på begge sider av begravelsen, slik at bilene som normalt ligger i 80+ kunne sette ned farten. Husker den første kvelden jeg satt der og spiste, det kom en trailer med henger, sjåføren viste hensyn og kjørte i gangfart, men traileren var så nære at den subbet borti noen av dukene, skummelt. 



Veien gikk helt inntil der vi satt.

Denne begravelsen ble ganske så lik de andre jeg har deltatt i, men noe mer nedtonet. Denne delen av familien har ikke mye penger så her var det ingen dyre dekorasjoner og unødvendig krimkrams. Jeg har deltatt i en del begravelser nå,så jeg kjenner rutinene, og siden jeg ikke er spesielt religiøs av meg prøver jeg stort sett å holde meg i bakgrunnen. Jeg vet at på slutten av kveldsseremoniene blir jeg alltid ropt opp for å knele foran munkene og overrekke en konvolutt med penger. Slik var det også denne gangen. Men dag to mens jeg å spiste ble Mr Hans Petter ropt opp. Munkene hadde akkurat ankommet og satt seg. Hva skjer nå? Tenkte jeg. Joda nå hadde familien bestemt at det var jeg som skulle tenne de hellige lysene foran munkene. Kvelden før var det landsbyhøvdingen som hadde gjort dette, og jeg husker fra mine svigerforeldres begravelser at det var landsbyhøvdingen, rektor på skolen og  andre høytstående personer i bygda som fikk dette høytidelige og ærefulle oppdraget. Og nå var det plutselig Mr Hans Petter som skulle gjøre dette. Ned på kne fikk overrakt fakkelen, denne var tent fra lyste som brenner ved kista. Med litt skjelvende fakkel ble lys og røkelse tent. Jeg var en erfaring rikere og ifølge Gail var jeg nå steget vesentlig høyere opp på rangstigen i bygda.

Begravelsen varte i 3 dager. Så dag 3 var det klart for prosesjon til tempelet hvor kremeringen skulle foregå. Som tidligere skulle jeg ha med alt tilbehøret til kremeringen. Mørke Blå ble fylt opp og så var det bare å vente på at prosesjonen skulle starte. For å spare penger hadde familien ikke tatt seg råd til å leie inn bårebil. Denne gangen var det en venn av familien som skulle kjøre med en vanlig pickup. Kista ble lastet opp på bilen surret fast munkene kom seg på plass rundt kista. Tauet ble strukket ut og prosesjonen mot tempelet startet,


Prosesjonen har nådd fram til tempelet. Hele prosesjonen skal gå 3 runder rundt kremasjonsovnen.

Familien hadde heller ikke penger til å pynte krematoriet denne gangen. Noe jeg syntes var helt greit. Slik har jeg også tenkt i begravelser i Norge. Hvorfor bruke så mye penger på blomster og dekorasjoner? Mye bedre å holde kostnadene nede og heller bruke de pengene på noe nyttig, men det er nå meg da.

Uansett pynting eller ikke, seremonien var i ferd med å starte det jeg hører noen damer som skriker og skråler ved siden av meg. Jeg snur meg og oppdager at Gails onkel har gått i bakken. Han er gammel og har dårlig hjerte og jeg stormer bort med frykten for det verste i hodet. Jeg sjekker pulsen hans og det tydelig at hjertet hans har stoppet, ingen puls. Hjertekompresjon har jeg da lært en gang og jeg sette i gang. Underet skjer etter en stund begynner hjertet hans og slå igjen, men han er fortsatt ikke våken.  Jeg løper og henter bilen og pasienten blir lagt bak på planet og 4 familiemedlemmer tar plass for å passe pasienten underveis. Så er det full gass til sykehuset. Mørke Blå har aldri i sitt korte liv kjørt så fort. Varselblinkeren er på jeg tutter hele veien og vi kommer velberget fram til sykehuset. Sykehuset hadde fått beskjed om at vi var på vei så da jeg svinger inn på mottagelsen står det både lege og sykepleiere og venter på oss. Pasienten blir levert og jeg kjører tilbake til begravelsen. Resten av begravelsen foregår på normalt vis. Da røyken stiger fra pipa på krematoriet setter jeg meg i bilen og kjører hjem. Det har vært en lang dag med mange inntrykk, derfor takker jeg høflig nei til å bli med resten av gravfølget tilbake til huset for å spise, jeg trenger å være litt alene noen timer før jeg skal ut på skolen til korpsøvelse. De to timene alene på sofaen hjelper jeg får ryddet i hodet og er klar for korpsøvelse. 

Når dette skrives er det som sagt lørdag og liver er igjen tilbake til det normale. Så kjære leser, neste innlegg kan fort handle om korps. 

En til til: Gails onkel ble på sykehuset i ett døgn, fikk medisiner og er nå hjemme hos seg selv og føler seg frisk. Så det gikk heldigvis bra.


   

TUSEN TAKK

Som overskriften vitner om, dagens innlegg er viet alle dere både her i Thailand og i Norge som har gitt sin støtte til korpsprosjektet.

Da jeg startet dette skolekorpset hadde vi omtrent ingen ting. Jeg lånte ut mine egne instrumenter, samt at skolen hadde noen gamle melodicaer liggende. Det eneste vi hadde nok av var trommer. Dette preget det første korpsåret, det ble mye trommemarsj og lite hornmusikk. Men så begynte ting å skje. Det ble donert instrumenter fra Norge som gode venner tok med seg i bagasjen når de skulle til Thailand på ferie, det ble donert penger både i Norge og her i Thailand slik at vi kunne kjøpe inn instrumenter. Jeg kan ennå huske vårt første innkjøp her i Thailand som bestod av 6 melodica. Noen uker etter kunne vi bestille 6 til. En donasjon i Norge på rundt 150 kr (dagens kurs) er nok til en meloidca og dermed nok til å gi en elev til muligheten til å lære å spille. En donasjon på 700 kr er nok til en  mini trompet eller en billig fullskala trompet som gir nok en elev muligheten til å få en hobby for livet. 

Det første året. Mine tre private horn (kornetten er fortsatt lånt ut til skolen) Den grønne trompeten var den første vi fikk.

Jeg er også svært takknemlig til alle dere som har donert instrumenter til oss. Vi har fått både brukte og helt nye instrumenter fra Norge. Den første trompeten vi fikk ble gitt av min datter Lena. Ett halvt år senere fikk vi en helt ny trompet donert av Petter Utne. En dag fikk jeg epost fra en nordmann. Han hadde vært på auksjon og kjøpt en trombone og en kornett. Nå var han i Bangkok og ville ta bussen opp til rismarkene for å gi oss disse instrumentene. Joda Kåre  kom han og hadde med seg både kornett og trombone som ble overrakt på skolen. 



Her blir kornett og trombone overrakt

Nevnes må også min avdøde mor som var en enorm støtte for oss i Norge. Leilighetene hennes fungerte som ett lite lager hvor store og små ting som ble donert ble oppbevart fram til noen kunne ta det med til oss her på rismarkene. Hun skaffet oss også en annen viktig bidragsyter, Pandora Musikk i Drammen. Innehaveren av denne butikken donerte en stk ny trompet rekvisita som ventiloljer, trommestikker, pussekluter munnstykker og mye mer. Bidrag som har betydd veldig mye for oss. Som jeg har skrevet tidligere oppfordrer jeg alle i Norge som har mulighet til å gjøre sine innkjøp hos denne koselige og kunnskaprike damen. Les mer om butikken her http://panoramamusikk.no/om-oss 

Jeg husker også når skoleåret 2015/2016 skulle starte, vi manglet en trompet og det var en meget trist elev som dessverre ikke fikk begynne. Hun hadde så lyst til å spille trompet, men det var ikke flere trompeter. Jeg så tårene i øynene hennes og vurderte om jeg nok en gang skulle låne bort min egen trompet.Da jeg kom hjem fra skolen den eftermiddagen fortalte jeg om denne episoden på Facebook. Noen timer senere tikket det inn  en PM fra en gammel arbeidskollega Axel Sæther: Jeg kjøpte din gamle trompet for mange år siden. Siden jeg ikke bruker den vil jeg gi den til korpset ditt. Omtrent slik lød meldingen. Trompeten ble levert i mors leilighet i Drammen. En drøy måned senere var den på plass her og en meget glad jente kunne få sine første spilletimer. 

Julen 2015 spilte vi inn nok penger til at noe av trommeutstyret kunne fornyes. To ministortrommer ble bestilt fra en musikk butikk i Nang Rong (ca 60 km fra skolen). Her ble det gjort en feil når varene ble sendt slik at i stedet for 2 stortrommer kom det 2 paradetrommer. Nipaporn tok kontakt med butikken som beklaget og de skulle umiddelbart sende oss de riktige trommene. Hva skal vi gjøre med de to trommene som ble feillevert? Spurte hun. Siden innehaveren av butikken skulle gifte seg og samtidig syntes at dette prosjektet med korps på skolen var ett flott tiltak donerte han de to feilsendte trommene til oss, for good luck. Dermed fikk vi nye paradetrommer også. Takk til musikkbutikken i Nang Rong

Det har kommet inn mange bidrag på vår konto i Norge. Nok en gang tusen takk til alle dere som har satt inn penger der (konto nr: 97105315051 står i mitt navn Hans Petter Iversen). For disse pengene er det bla kjøpt  inn  1 minitrompet, 1 trompet, bekken, totalt 14 melodicaer samt noe rekvisita og  uniformer til samtlige musikanter. 

Uniformer kjøpt inn for donerte penger

Vil dere ha  en tenorsaksofon? Var en melding som tikket inn via Facebook for noen måneder siden. Selvsagt ville vi det. Riktignok har jeg liten (les ingen) erfaring med treblås, men learning by doing, har virket før. Så Elisabeth som var mellomkvinne i denne donasjonen sørget for at saksen ble levert på Haslum hvor min gode venn Odd Geir Antonsen plukket den opp og tok den med til Thailand. Saksen er stor og tung så dette oppdraget medførte at han ikke fikk med seg så mye annen bagasje. Men han var like blid for det. Tusen takk til Elisabeth, Anton og giveren av saksen, henne har jeg dessverre ikke navnet på.

Saksen er nå tatt i bruk og saksofonisten debuterte i samspillet i går. Med kun en og en halv måned med undervisning fra en som ikke vet hva han lærer bort låt det likevel bra der hun spilte. Utrolig deilig med ett horn som ligger litt i dybden.

Hans Petter Iversen sitt bilde.  Første spilletime
 

Denne uken har vi hatt besøk av Kåre  nok en gang. Det var hyggelig for meg å få besøk og to av formiddagene  ble mine naboer underholdt med trompetjamming, noe de sikkert satte pris på. Kåre ble med ut til skolen på 3 øvelser, her fikk han delta på gruppeøvelse med noen av trompetene og lære Welcome to Buriram. På torsdagens øvelse fikk han prøve seg som ordensmann i trommegruppa, noe som gikk veldig bra. Så Kåre hvis du noen gang flytter hit til rismarkene skal jeg sørge for at du ikke kjeder deg. Vi kan spille jazz på dagen og undervise korps på ettermiddagen. Han hadde også med seg litt rekvista til oss. Tusen takk Kåre både for hyggelig samvær og nok ett bidrag til korpset.



Nyttårsgaven fra Kåre

Kjære leser. Uten disse fantastiske menneskene som stadig vekk støtter oss hadde det ikke eksistert ett musikktilbud til 27 elever ved Nong Thago skole Buriram Thailand.  

Vi øver videre mot korpstur.

Neste oppdatering kan fort komme før du aner

 

NYTT ÅR OG NYE MULIGHETER

Tiden går fort og vi er allerede drøye to uker inne i det nye året. Korpsøvelsene er godt i gang og en tur til Thepsatit sammen med gode venner har det også blitt tid til. Så her kommer en liten oppdatering fra de siste dagene.

KORPSET

Etter en vellykket julespilling og påfølgende nyttårsferie er vi må i full gang med å øve mot korpsturen til Pataya i mars. Siden det bare er to trompeter som fortsetter neste skoleår har jeg gjort om litt på undervisningen. Det er kun de to trompetene som fortsetter som får enkelttimer resten av skoleåret. Jeg har delt trompetene i to grupper og kjører dermed gruppeøvelser i stedet for enkelttimer, foreløpig har det vært stor sucse. I Pataya kommer vi til å bruke de samme låtene vi har brukt i hele år, minus julesanger. I tillegg er vi i ferd med å øve inne What a Wonderfull World. Blir det tid så kanskje det blir mer. Vi får se. I dag skal saksofonen debutere i samspillet. Saksofonisten kan ikke alle låtene  enda men tre av dem har hun i fingrene.  Da hun fikk beskjed i går om at hun skal spille sammen med resten av bandet i dag ble hun kjempeglad. Spennende å høre hvordan det låter med tenorsaks.

TUR TIL THEPSATIT

Forrige helg gikk turen til Thepsatit. Alltid hyggelig å besøke min gode venn Anton. Denne gangen ble ett vennepar med og dermed kunne jeg være baksetepassasjer på det meste av turen. I tillegg til sosialt samvær ble det tid til en tur på kaktusfarmen (tidligere omtalt), steinparken (også tidligere omtalt) samt Hin Jam nasjonalpark. En stopp for å kikke på de gigantiske vindmøllene ble det også.

Hin Jam nasjonalpark ligger på ett fjell med samme navn. På toppen er man på 846 meter og det er en flott utsikt der oppe.



På toppen av fjellet.

Etter å ha beundret utsikten forflyttet vi oss til den andre siden av fjellet. Her er det flotte steinformasjoner og ett vakkert landskap. Selv om vi var høyt oppe var det godt og varmt så svette ble vi der vi gikk rundt og tok bilder.



familien på tur

 



Etter noen timer i nasjonalparken var det på tide å ta en titt på alle vindmøllene som er bygget i området. Mektige saker og mange hundre av dem. Beklager å si det men Thailand ligger langt langt foran Norge når det gjelder vindkraft. På avstand ser disse viftene ganske små ut men når man kommer helt innpå er det store saker. Omkretsen på selve vifta er over 100 meter. Det lå utstilt ett vifteblad på bakken. Ja de er enorme



Vifteblad lengde mer enn 50 meter.

 Etter å fartet rundt hele denne dagen var det  fortjent med kaldt øl og mat utpå ettermiddagen. Trøtte var vi også blitt så det ble tidlig kvelden, siden avreisen hjem var planlagt tidlig dagen etter.  

At sjåføren endte opp med 200 Baht i fartsbot på vei hjem forbigår vi stillhet. Kontant betaling på stedet og ingen prikker i førerkortet. Kvitteringen for boten er gyldig i 24 timer. Det vil si at du ikke kan bøtelegges de neste 24 timene for den samme forseelsen. Thailand er herlig dere.

 

 

SAUENE OG GJETEREN

Ser at det er mange journalister som bruker spalteplass på at Norge har tidenes høyeste drivstoffpriser. Selvsagt får Siv Jensen og FRP skylden, og folk flest deltar i hylekoret. Husker de samme journalistene kom med regnestykker mens budsjettforhandlingene pågikk som viste at denne avgiftsøkningen var kun småpenger. De andre partiene på stortinget mente FRP var useriøse som ikke ville forhandle om bilpakken. Joda her er det om å gjøre å sverte de styrende på alle måter fra alle kanter. Mens rundt 86% av norske velgere klapper takten og mener FRP har brutt sine valgløfter. Gøy å se at Trygve fra Senterpartiet står fram på tv og kritiserer avgiftene. Jeg har nå sjekket hjemmesidene deres og her står det ingen ting om at de vil redusere avgifter, derimot står følgende: sitat    Senterpartiet ønsker at man prioriterer mer miljøvennlige fremkomstmidler fremfor bil. Dette har sammenheng med den miljøpolitikken vi ønsker å føre. Vi vil øke satsningen på gang- og sykkelveier. Det gir bedre folkehelse, færre biler og bedre klima. I distriktene vil gang- og sykkelveier sikre valgfrihet på steder der bilen i dag er det mest praktiske framkomstmiddelet. I byene vil det å legge til rette for flere syklende få ned antall biler og dermed redusere luftforurensning, støy og køer.  Sitat slutt. Så hvis noen av dere virkelig tror Senterpartiet vil sette noen avgifter da blir der lurt igjen.

Arbeiderpartiet Norges største parti og det partiet har flest velgere som ikke kan lese. Hadde dere lest partiprogrammet og hatt evnen til å huske hva dette partiet har gjort i Norge burde AP vært under sperregrensen. Men kjære leser. Jeg skal hjelpe dere. 

AP sier på sin nettside at de pr nå ikke har planer om å gjeninnføre arveavgiften etter den modellen som var i 2013, men panga skal de ha. Sitat Arbeiderpartiet legger ikke opp til å gjeninnføre arveavgiften etter den modellen som var gjeldende for 2013, men har i vårt alternative statsbudsjett foreslått at formuesskatten skjerpes slik at samlet skatt på formue blir om lag som i 2013. Sitat slutt.  Dette betyr økt skatt. 

Mange kritiserer FRP for at bompengene ikke blir fjernet. Men nok en gang 86% av velgerne vil ha bompenger. AP og SP var i media og kritisert regjeringen for rekord i innkrevde bompenger. La oss se hva disse partiene skriver om dette på sine nettsider. Sitat AP: Arbeiderpartiet støtter bruk av bompenger der det er lokal tilslutning til det. Det er ikke slik at bompenger kommer i stedet for statens veibevilgninger og at disse har gått ned når bompengene har gått opp, slik noen hevder. De fleste bompengeprosjektene er delvis finansiert av offentlige penger og delvis av pengene som kreves inn i bomstasjonene.Sitat slutt. De lyver så det renner i tillegg. Sitat AP I Oslo og Akershus støtter et stort flertall innbyggerne fortsatt innkreving av bompenger, under forutsetning av at pengene går til kollektivtransport, veiutbygging og tiltak som reduserer miljøproblemene. Innbyggernes støtte har økt de siste årene.​ Sitat slutt. Nei folk flest støtter nok ikke bompenger. Men folk flest gidder ikke engasjere seg og da tenker AP den som tier samtykker. Senterpartiet ved Trygve har gått høyt ut på banen om bompenger men han satser også på at folk flest ikke har lest hva partiet mener. Dette er hentet fra SP sine nettsider. Sitat. Nye veier finansieres som en kombinasjon av bompenger og statlige budsjettbevilgninger.​ Sitat slutt. 

Jeg kunne fortsette og ramse opp veldig mye mer. Men lar det ligge. Jeg vet det er nytteløst for sauene vil uansett følge gjeteren sin , men de breker til hverandre og resten av flokken. Plutselig er de på slakteriet hvor de blir flådd, men da er det forsent. 

Kilder er http://arbeiderpartiet.no/  og http://www.senterpartiet.no/

 

SLIK VAR JUL OG NYTTÅR HER PÅ RISMARKENE

Så er 2017 her og jul og nyttårsfeiring er så og si over. Her er ett lite tilbakeblikk på jul, romjul og nyttårsaften. Slik den ble for meg denne gangen.

Siste innlegg ble skrevet på julaften samtidig som ribbe og annet ble gjort ferdig slik at jeg hadde noen timer fri til å spille med korpset på våre tradisjonelle julekonserter.

Musikantene var sånn passe presise i år. Dvs at vi var litt forsinket i henhold til skjema, men godt innafor i thaitid. Dette skulle vise seg å være en fordel siden mange gjestene på Noy og Kells restaurant også gikk på thaitid. Så her var det bare å ta det med ro. 

Men godt og vel 40 minutter senere enn annonsert var vi klare utenfor Sportsbaren som var første stopp. Det meste lår bra,gjestene var fornøyd og hatten ble fylt med bidrag til korpset. Etter en konsert på 15 minutter gikk turen litt lenger bort i gata til Noy og Kells restaurant. Nå var det ankommet flere gjester og det var nesten fult der. Nok en gang leverte musikantene og det publikum var fornøyd. Dessverre hadde vi ikke Deilig er den himmel blå, på programmet. Men kjære danske fans, mulig neste år. Ønsket er notert.

ferdigspilt i sentrum var det neste stopp hjemme hos meg. Alle gjestene var ankommet og ventet på den eksklusive konserten son var annonsert. Flere av trompeten begynte dessverre å bli slitne så jeg må nok innrømme at det låt bedre inne i byen. Men gjestene var fornøyd og hatten ble nok en gang fylt med bidrag til korpset.

Tusen takk til alle som bidro.

Etter endt spilling dro korpset sammen med to av skolens lærerinner på restaurant for å nyte julegaven fra meg. Jeg ble igjen for å ta meg av mine gjester. Vi koste oss utover julekvelden med ribbe og alt tilbehør. Akevit ble det også. Da siste gjesten ruslet hjem 0100 var det en sliten men fornøyd vert som sovnet som en stein. 

Jul er jo ikke noen høytid som feires her i Thailand og søndagsfri er det heller ikke alle som har. Så første juledag dro Gail på jobb og jeg tok meg av diverse annet forefallende arbeid. 2. Juledag var det årets siste kontor som vanlig veldig hyggelig.

Resten av romjula ble det korpsøvelser og egentlig en helt vanlig uke. Men det kunne merkes på trafikken at det nærmet seg nyttår. Nyttår er den store familebegivenheten her i Thailand. Alle skal hjem til nyttår det er lange køer på veiene busser og fly er fulle. I år har kongen gitt en ekstra fridag og siden det også er slik her at hvis en offentlig fridag faller på en søndag blir det fri påfølgende mandag. Så nå i inngangen til 2017 er det fri både 2.og 3. januar. Så med en slik langhelg benytter de fleste anledningen til å besøke familien. Slike besøk betyr mye god mat og drikke gjerne døgnet rundt.

Nyttårsaften var vi bedt til en av Gails slektninger ute på bygda. Forresten, nyttårsaften blir litt feil, klokka 1000 reiset Gail ut, jeg tok bilen og ankom en time seinere. Da var festen i full gang, mat øl og god stemning. Som sjåfør takket jeg høflig nei til øl. Istedet ble jeg med Gails bror bort til fiskedammen hans for å se på når han kastet garn for å få fisk som skulel brukes seinere på dagen. Deilig med en rusletur, og gøy å se hvordan han gjorde dette. 



Garnet trekkes



Fiskedammen

Tilbake med dagens fangst kom spørsmålet. Kan du spille og synge slik du gjorde under Songkran? Ikke nei i min munn, så det var bare å reise hjem hente anlegg, horn og alt annet som skulle til. En time seinere var jeg i gang. Det jeg trodde skulle bli en liten seanse på en time eller noe sånt ble noe helt annet. Jeg spilte og sang i nesten 5 timer, kun avbrutt av noen korte pauser. Men skikkelig gøy å spille når det danses klappes og folk maser på mer hver gang det er pause. 



Publikum kom og gikk. Varieret fra 5 - 6 til over 20

 

Men alt har en ende også denne festen. Starte tidlig gå hjem tidlig. Da klokka var rundt 1930 var det på tide å komme seg hjem. Fortsatt var det noen som ville ha mer musikk men jeg begynte å bli sliten og i tillegg vill jeg gjerne kjøre hjem før det ble alt for sent. Antallet sjåfører med promille stiger raskt på en slik kveld og jeg hadde ikke lyst til å støte på noen av dem, så derfor best å komme seg hjem før thaiene skulle ut på veien. Det gikk bra uten noen alvorlige episoder. Det var deilig å sitte hjemme hos seg selv nyte en kald pils og kjenne roen senke seg. Årets siste timer ble tilbrakt under dynen, vel virende om at fyrverkeri er oppskrytt.

Godt Nytt år folkens 

Her er ett klipp fra julaften https://youtu.be/x7v__EA1o94

 

 

Les mer i arkivet » Mai 2017 » April 2017 » Mars 2017
hits