EN SESONG ER OVER KORT OPPSUMMERT

Nå er det skoleferie her og over en måned til vi starter opp med korpsåret 2017/18.  Jeg planlegger litt vedrørende neste sesong så skriver hele tiden notater om hva som bør endres og hva jeg skal fortsette med. Jeg skriver jeg, ikke vi med vilje. Som instruktør, dirigent, arrangør (av musikken), matrialforvalter, +++ så er det mitt prosjekt. Kan du ikke få hjelp? Vil noen av dere spørre om. Ikke så lett det, lærerne på skolen har lange dager og og heller ikke noe kunnskap om det vi driver med. Skal jeg ta med en annen falang (utlending) så må jeg finne en som er like entusiastisk som meg selv, som er villig til å bruke masse tid og litt penger  og vedkommende må være en som musikantene trives med Foreløpig har en slik person ikke dukket opp. Så jeg derfor fortsetter som før. 

Men det var året som gikk jeg skulle skrive om. Blåserekka (trompet og trombone) hadde sine første spilletimer i januar 2016.De begynte med enkelttimer 2 ganger i uka samt gruppetime en gang i uka. De var flittige og lærte fort, dermed var vi klare med ett ganske stort program til morsdagen. Morsdagen har de siste årene vært premierekonserten vår. Slik ble det også i 2016. Les alt om debut konserten her http://thailandlivet.blogg.no/1471153211_rets_debukonsert_er_h.html  Så ble det to parader på oss en i september og en i oktober. Ekstra spilleoppdrag ble det i desember hvor vi spilte under paraden til idrettsleken i nabobyen. Så var det julaften med spilling rundt på byens spisesteder, nytt av året var at det også ble spilt hjemme hos meg for mine gjester. I februar  var det nok ett spilleoppdrag før vi rundet av med korpstur til Pataya/Jomitien. På musikkfronten har dette korpsåret vært det mest aktive til nå.

Korpsets besetning har bestått av 28 musikkkanter fordelt på følgende instrumenter: 7 trompeter, 1 trombone, 7 slagverk 13 melodica. en av melodica musikkkantene er under opplæring på saxofon.

Korpset har i året sin gikk gått til innkjøp av 2 skarptrommer, 2 mini storttrommer, 1 par marching cymbals, 1 minitrompet, 1 trompet. I tillegg har vi fått i gave 1 tenorsaksofon og en trompet.

Vår innstrumentbeholdning er som følger. 9 trompeter, 1 trombone, 1 tenorsaksofon, 13 melodica, 2 skarptrommer , 2 mini stortrommer,. 1 par marching cymbals. I tillegg disponeres vi skolens trommeutstyr.

Korpset fikk også i året som gikk en god del bidrag inn på vår konto i Norge, videre ble det samlet inn penger både på julaften og under korpsturen samt at ampur (kommunen) betalte oss de gangene vi fikk spilleoppdrag. Takket være dere som har støttet oss har vi nå en flott instrumentpark og uniformer (kjøpt 2015) til alle musikantene.  

Målsetningen for det kommende korpsåret er å bli enda litt bedre til å spille og ikke minst. Ha det like gøy.

Vi snakkes  

KORPSTUR DEL 4

Man skulle tro at etter en knallkonsert hvor musikantene og dirigent ga alt, at man blir tom, snarere tvert om. De av dere som spiller selv kjenner sikkert igjen denne godfølelsen etter en vellykket konsert. Endorfinene herjer i kroppen og tilfører enda mer energi. På godt norsk. Høy. Det var det vi var da vi var vel ombord i bussen etter konserten. Høye på endorfiner. Anlegget i bussen pumpet ut bass og trommer og det var dans og sang og masse blide ansikter. Det ble spilt så høyt i bussen at folk som gikk på fortauet stanset og kikket etter oss. Vi var ordentlig gærne. Da bussen svingte inn på tempelområdet ble musikken skrudd til store protester fra musikantene, men på tempelområdet skal det være ro og orden. Jeg tok mikrofonen og annonserte bading resten av dagen, noe som medførte stor jubel blant musikantene.

Men før det kunne bades var det overrekkelse av en pent brukt trompet. Martin møtte opp til avtalt tid og trompeten så fin ut den. Ingen bulker, alle ventiler gikk lett alle stemmetrekk var smurt opp. Jeg prøvde den litt forsiktig og den virket veldig lettspilt. Denne skal vi få glede av i mange år. På vegne av korpset: Tusen takk Martin

Hans Petter Iversen sitt bilde.

Trompeten overrekkes

Så var det bading. Vi var i vannet ca 1500 og jeg tror jeg var på land ca 1800, da var det tid for middag. Vår hotellkokke kom denne gangen med "tom jam gung" (rekesuppe) samt grilla kylling og ris. Ett herremåltid for både barn og voksne. Da middagen var fortært kjente jeg at det hadde vært en veldig lang dag med høyt energinivå. Det var nok ikke bare meg som kjente det sånn, selv musikantene var nå rolige og noen hadde allerede kveilet seg sammen på stråmatta si for å hvile litt. Det ble samme opplegg som kvelden i forveien. Våre medbragte bestemødre  skulle bli på tempelet å passe på barna. Lærere, mødre, busssjåfør og meg selv gikk ned på stranda for å nye litt voksentid. Vi leide oss strandstoler og siden de fleste barna nå lå å sov kunne vi ta oss en liten øl. Stadig vekk dukket det opp selgere som solgte mat. Lærereinnene kunne ikke dy seg og dermed ble det kveldsmat også. Mye god sjømat.
Voksentid
En perfekt korpstur dag var over

 Men da klokka rundet 2030 var øynene mine tunge og søvnige. Det var også blitt rolig rundt bordet, så da jeg annonserte at jeg ville trekke meg tilbake for noen timers skjønnhetssøvn gjorde resten av selskapet det samme. En dag jeg aldri kommer til å glemme var over.

Søndag siste dag på tur og siste dag med 2016/17 utgaven av korpset. Denne dagen skulle jeg være før musikantene i vannet tenkte jeg da jeg våknet 0500.Jeg kikket ut av vinduet og kunne observere at  det fortsatt mørkt og  gaten var folketomme. Tannpuss og barbering ble unnagjort. Så på med badebukse. 0530 gikk jeg ut av hotellet fortsatt ikke helt lyst men vindstille og passe varmt. Jeg går 100 meter og oppdager at jeg er for sent ute. musikantene er i vannet allerede. Selv to av lærerinnene som hittil har sittet pent på land er ute i vannet. Vi bader til klokka er over åtte. Da må vi sjekke ut av tempelet spise frokost og få alt inn i bussen. Vi skal spille under gudstjenesten i sjømannskirken klokka 11 og siden vi skal stå for preludiet må vi være på plass i god tid.

Jeg går tilbake til hotellet dusjer av meg sand og saltvann tar på søndagskjorta og sjekker ut. Da jeg kommer tilbake til tempelet har musikantene pakket og fått det meste inn i bussen. De fleste har også fått på seg uniformen. Jeg går bort på den nærmeste kaffebaren og får meg en dobbel svart kaffe. Så er det frokost. En av musikantene henter mat til meg, ris svinekjøtt og litt salat. Sr godt ut. Men før jeg rekker å smake kommer kokken. Nei nei du skal ha denne sier hun. Det er en stor pakke og da jeg åpner er det en nydelig salat. Reker, egg skinke to typer dressing nå skulle jeg bli mett. Det var utrolig godt, og jeg ble skikkelig mett. 

Ikke lenge etter frokost var det klart for avgang til kirken. I kirken hadde de dekket ett flott langbord til oss for de hadde lovet oss lunch etter gudstjenesten. Gudstjeneste ja, det har jeg ikke vært på siden jeg ble konfirmert, og for resten av reisefølget var det første gang. Her blir det det blandings tenkte jeg i det jeg gikk ut av bussen. Her skal jeg som er ateist ta med musikantene mine som er Bhuddister til en kirke fylt med kristne, men hav gjør man ikke for kunsten.  Jeg treffer presten og han forteller meg hvordan dette er organisert og når vi skal spille. Jeg treffer også flere av de som var der i går og til min store overraskelse, en hyggelig nordlending som jeg snakket mye med på,lørdagen. Han var helt klar på at selv om han var i kjerka hver lørdag på grøt var han der aldri på søndager og gudstjeneste, enda Ragnvald (presten) hadde mast mye på han. Men nå var han her. Jeg bare måtte høre korpset en gang til, sa han. Herlig.

Korpset stiller opp trommene har fri til etter gudstjenesten så de sitter ved langbordet. Resten av korset er klare. Til preludium blir det Amazing Grace med samme solist som i går. Ragnvald nikker til meg, jeg nikker til Må og hun setter i gang. Rent pent akkurat som i går. Da korpset har spilt begynner selve gudstjenesten. Musikantene setter seg ved langbordet de har fått lærere og bestemødre og mødre står bak. Selv sniker jeg til meg en kopp kaffe og går utenfor porten. Her står også min venn fra nord. Jeg kom for å høre på dere ikke presten, sier han. Musikantene er trøtte flere av dem sovner mens presten forteller om etter eller annet  



Dette var kjedelig ikke skjønte de hva som ble sagt og lang tid tok det også.

Endelig var det tid for postludie og en premiere på What a Wonderfull World. Her skulle ikke hele korpset spille, kun 3 trompeter. Må, Not og Wiev. Etter å ha sittet stille i en time uten å få spilt for så å gå rett løs på denne syntes jeg de gjorde en flott figur. Stor applaus fikk de også. Deretter annonserte jeg to avskjedslåter. Defilermarsj og Norge i Rødt Hvitt og Blått. Litt vemodig å tenke på at det var siste gang disse musikantene spilte sammen. Men de leverte, det låt bra.. Så var det lunsj. Kirken hadde laget ris og kurry. Musikantene spiste og koste seg. Jeg var fortsatt mett etter den store salaten jeg fikk til frokost så jeg nøyde meg med bløtkake og kaffe.  Rett før vi skulle reise kom Ragnvald med pengene som var samlet inn til oss nesten 12 000 bhat. Fantastisk. Jeg bukket og takket på vegne av korpset.

Nå skal det bli to minitrompeter til det er helt sikkert. Så tusen takk til dere som ga penger til oss i kirken.

Bussturen hjem startet med sang og karoke, så ble det litt film før det ble helt stille. Det var faktisk an av knapp på musikkanlegget i bussen. Det bel noen stopp underveis også. Barna hadde noen lommepenger som måtte brukes opp på brus og snop. Så stoppet vi for å spise middag. Etter middag, brus og snop er det helt naturlig at ting også må ut igjen så det ble mange toalettstopp underveis. De siste 15 milene var det skikkelig regnvær med lyn og torden rundt bussen. Vår sjåfør som jeg tidligere har skrytt av viste ansvar og tok det pent og rolig i uværet. Dette medførte at vi ikke var hjemme før nærmere halv tolv på natta. Men hva gjorde det? Musikantene hadde skoleferie og dermed skulle hverken jeg eller lærerne på jobb mandag.

En av de morsomste korpsturene jeg har vært på var over. Blir det ny tur neste år? Ja! Vi har allerede blitt spurt om å komme tilbake.   

En liten bonus tilslutt. Sånn høres det ut når vi kjører buss https://youtu.be/1YnshHFGBxw     

 

  

KORPSTUR DEL 3

Med nystemte instrumenter og en regnskur som har gjort seg ferdig er det klart for konsert. Nå skulle jeg til å skrive at vi aldri har spilt for så mange før, men det har vi faktisk gjort flere ganger under diverse parade. Så la meg heller omformulere det til at det var mer enn 100 publikummere der så vidt jeg kunne se. Allerede mens vi stiller opp kommer det folk bort til meg og forteller at dette gleder de seg til. Alltid gøy når publikum har forventninger.

Ragnvald (presten) presenterer oss og gir meg mikrofonen slik at jeg kan fortelle litt om korpset. Etter en kort innledning om bandet drar vi i gang Defilermars. For første gang i historien er trompetsignalene bortimot 100% dette lover bra. Marsjen avsluttes med trampeklapp. Låt nr 2 presentere  jeg som Buriram's nasjonalsang. Welcome to Buriram. Nok en gang låter det helt perfekt. Jeg merker det på bandet at de også føler at dette går bra. Før neste nr forteller jeg litt mer om bandet og presenterer dagens første solister. Not og Wiv på trompet samt Tao på melodica . Låta de skal være solister på? Cherry Pink and the Blossom White . Også den i mitt eget arrangement. Solistene gjør jobben, trommene spiller riktig og publikum klapper fornøyd. Nå er tid for siste låt før vi skal ha en kort pause. Før vi drar i gang When The Saints vil gjerne presten låne mikrofonen. Han forteller at de setter opp en kasse hvor de som vil gi litt til korpset kan legge penger. Jeg teller opp og When The Saints ljomer utover sjømannskirken. På denne låta er det også lagt inn litt sang, noen ganger kan denne sangen bli litt slapp. Men ikke i dag det synges med trøkk og musikalsk leder er strålende fornøyd etter halvgått løp.


Velfortjent pause

Mens musikantene får en pause blir det en liten tale for dagen av en av de ansatte i kirken. Jeg må innrømme at jeg ikke følger så nøye med, så hva det dreide seg om vet jeg faktisk ikke. Jeg bruke pausen på å skryte av musikantene og fortelle dem at nå er det bare å gi alt på de tre siste numrene.

"Så skal musikkkorpset spille litt til for oss", hører jeg dagens taler  si. Jeg får overrakt mikrofonen og annonserer neste nr som er: Norge i Rødt Hvitt og Blått, den desidert vanskeligste og lengste låta vi spiller. Nå er jeg spent. Vil alt det vi har terpet på bli husket? Kommer den til å være så perfekt at vi kan være stolte av den?  Svaret er ett rungende JA. Tempo, styrkegrader og alt stemmer. Etter denne er det tid for en låt uten trommer men med en solist på Cornet. Må, hun har spilt siden januar 2016 og er en av to som skal fortsette to år til i korpset. Merk dere navnet folkens: Må. Hun kommer til å bli veldig veldig god. Nå skal hun starte Amazing Grace helt alene, ingen trommer ingen komp kun  en nydelig cornett solo. Ready? Spør jeg henne. Hun nikker trekker pusten og begynner å spille. Hun klarer å formidle denne låten med innlevelse og nydelig klang i corneten. Etter 1.vers tar melodica over melodien, jeg kikker på Må og gir henne tommel opp samtidig som jeg diskret tørker en tåre far øyekroken. 3. vers er det hele bandet som spiller og det låter nydelig. Applausen kommer og Må bukker sjenert til publikum mens hun går tilbake i trompetrekka og jeg tørker en tåre til.


Må fotografert i 2016

Nå er det bare sjarmøretappen igjen. Vårt egen rocke medley. Rock Around the Clock som jeg har bundet sammen med Hound Dog. Publikum klapper takten og er med far første tone, hadde ikke dette vært en kirke er jeg sikker på at det hadde blitt danset. Slitne musikanter og en svett dirigent bukker til publikum og marsjerer på en rekke ut til bussen. Nå blir det intervjuer med både musikanter og lærer Nipaporn. Thailands Tidende har møtt mannsterke opp med både journalist og redaktør.
Nipaporn intervjues

Etter intervjuer og fotografering av korpset blir det servert vafler med hjemmelaget jordbærsyltetøy til musikantene samt saft.Det er ikke bare norske musikanter som liker vafler, for her dyttes vafler med syltetøy inn i ansiktene som bare det. Jeg blir tilbudt risgrøt og tar en liten porsjon, ikke min favorittmat men lenge siden jeg har kjent smaken. Joda, det smakte. Men det å spise grøten tar tid. Det er mange som vil gratulere med vellykket konsert og mage som vil vite litt om prosjektet mitt. Hyggelig. Når noen kommer bort til meg og forteller at de fikk tårer i øynene da vi spilte Norge i Rødt Hvitt og Blått, blir jeg glad, da traff vi med låtvalg. 

Så kommer det bort en kar og presentere seg som Martin. "Jeg har en trompet liggende, kunne dere trenge den?" Spør han. "Hvis den er spillbar så tar vi gjerne i mot" sier jeg. Joda trompeten er spillbar, sier han. Det er ikke noe flott merke men noe øst europeisk sier han. Jeg må svare som sant er at vi skal spille på den ikke snakke med den, så det går nok bra. Hvor bor dere? Spør han. Jeg forklarer. Da kommer jeg med trompeten om 2 timer sier han. Vi utveksler telefonnummer og han blir bort i mengden.

Hvordan det gikk? Les neste del som kommer fredag  
 

   


  

KORPSTUR DEL 2

Lørdag morgen og som vanlig våkner jeg av meg selv litt før 0600. Har man først den vanen så hjelper heller ikke en god hotellseng. Jeg tar meg god tid, barna er sikker ikke våkne ennå, tenker jeg mens barbermaskinen durer. Morgenbad må vi så jeg tar på badebukse og legger shortsen i sekken. Jeg leverer nøkkelen i resepsjonen kikker på klokka som viser 0630. Får håpe ingen blir sure når jeg kommer så tidlig tenker jeg i det jeg kommer ut på beachroaden. 50 meter seinere så skjønner jeg at jeg ikke trenger å være bekymret for å vekke noen. På stranda sitter alle lærerne, mødrene og bestemødrene. Samtlige musikanter er i vannet. Hans Hans. Roper de når de ser meg. Leo Leo (fort deg fort deg). Her er det bare å legge fra seg telefon og penger å komme seg ut i vannet. Morgenbadet varer i nesten 2 timer. Jeg er alt fra svømmeinstruktør til stupetårn. Hadde musikantene det gøy? Ja! Haded jeg det minst like gøy? Selvsagt. Da vi må på land for å spise frokost og gjøre oss klare til konsert er jeg helt enige med musikantene om at vi skal bade mye mer etter konserten.


Morgenbad
 

Frokosten ble også levert av den samme mammaen. Til frokost var det ris og svinekjøtt samt vann. De fleste plussa også på med diverse godteri fra kiosken så her ble alle mette. Rundt hjørnet for tempelet lå det en kaffebar og dermed fikk jeg morgenkaffen min også. Morgenbad deilig frokost så kaffe  kan ikke bli bedre.  Mammaen som hadde tatt på seg å ordne mat til oss gjorde en fantastisk innsats under hele turen. Fra hotellkjøkkenet hun jobbet på kom det 3 måltider hver dag tilkjørt. Skulle hun ha noe for jobben? Nei, Skulle vi betale for maten? Nei. Maten var en gave fra hotellet.


Vår catringdame tusen takk skal du ha

Etter frokost var det fortsatt en drøy time til bussen skulle gå til sjømannskirken. Noe bading var det ikke tid til, men en rusletur på stranda kunne vi ta. Halvparten av musikantene ville være med. De andre voksne var heller ikke så interessert så dermed var det meg 12 - 13 musikanter som koste oss på en liten rusletur. Skjell og steiner formet av vannet er det ikke så mye av på rismarkene så en del av jentene plukket skjell og småstein som ble lagt i lommene for å bli med hjem. Guttene var mer opptatt av vannscootere og båter som lå langs stranda. Vi gikk ikke langt og ikke fort men vi hadde en hyggelig time i vannkanten.

Hans Petter Iversen sitt bilde.

Bussturen opp til sjømannskirken tok 15 minutter. På denne turen sto jeg foran hos sjåføren og hjelpemannen hans for å vise veien. Nå ble jeg skikkelig imponert over sjåføren og måten han rattet bussen på, det var smalt og trangt og stor trafikk. Der hvor jeg tenkte at dette går aldri i verden lirket han bussen rundt hjørner, mellom motorsykler og biler, ofte bare med cm klaring. Imponerende kjøring. 

I det bussen blir parkert utenfor kirken og instrumentene er pakket ut kommer regnet. Det er en stund til vi skal spille så ingen grunn til at musikantene skal bli våte så musikantene blir kommandert inn i bussen mens jeg går for å finne presten for å bli enig med han om hvordan vi skal gjøre ting. Når jeg kommer inn på gårdsplassen til kirken møter jeg først en journalist fra Thailands Tidende. Han vil gjerne filme hele konserten samt intervjue Nipaporn noen musikanter samt undertegnede. Publisitet er bra så dette takker vi selvsagt ja til. Så men regnet øser ned blir jeg intervjuet. Etter hvert kommer også Ragnvald som er sjefen og presten i kjerka. Vi blir enige om at vi spiller fra 1245 - 1300 så blir det litt informasjon fra kjerka før vi spiller 10 - 15 minutter til. Det er 15 minutter til konsert og det regner fortsatt.  Jeg går inn i bussen for å varme opp med trompetene og stemme litt. 

Hvordan konserten gikk?? det kan du lese om i del 3 som kommer i morgen torsdag

 


 

EN FANTASTISK KORPSTUR ER OVER DEL 1

Klokka var 0500 fredag 17.mars. Det var fortsatt mørkt og veien var våt etter nattens nedbør. Men i turnebussen vår var det verken mørkt eller vått. Her var det diskolys full guffe på anlegget og allsang. Faen tenkte jeg, skulle kjørt selv. Dette kommer til å bli slitsomt for ører og humør. Men nå var det for sent, Mørke Blå var parkert hos Nipaporn og vi hadde allerede begynt å kjøre. Kan Nipaporn og de andre voksne holde ut så skal jeg klare det også tenkte jeg. Etter en stund var det faktisk helt ok, allsangen jomet gjennom bussen og mikrofonene gikk på rundgang blant både lærere, foreldre og musikanter.  Nong Tako Schoolband var på tur.

Hans Petter Iversen sitt bilde.

Discolys karoke og allsang.

De siste dagene hadde antallet påmeldte musikanter steget fra 17 til 26, nå var det kun en trompet og en melodica som ikke var med. Alle lærerne inkludert rektor var også med, samt 3 mødre og 2 bestemødre, ett bra lag. Jeg hadde kalkulert med 8 timer busstur noe som skulle vise seg å stemme ganske bra. Med barn som koste seg med både brus og godteri ble det mange tisse stopp. Under denne bussturen oppdaget jeg at både Ja og Nipaporn kunne synge. Begge disse lærerinnene er til daglig litt stille og sjenerte, men nå, med mikrofon i hendene og karokeanlegget på, sang de med full innlevelse. Må se om jeg kan få dem til å synge sammen med meg og mitt enmannsband.

Etter drøyt åtte timer og uendelig mange tissepauser var vi framme ved Tiger Zoo. Det å se på neddopede dyr er ikke min greie, men barna vill gjerne dette og det var skolen som betalte. Så her var det bare å dilte med. Til dere som lurer. Ligg unna bruk heller pengene deres på noe annet. Vi ble guidet fra "show" til "show" der inne, og jeg var litt småkvalm da vi endelig var utenfor. Dette i mine øyne organisert dyreplageri kamuflert som underholdning. Men men, resten av turen kommer til å bli bra tenkte jeg med meg selv. Og det skulle jeg få helt rett i. 

Litt kø var det den siste biten inn til Pataya og Jomtien. Men musikantene gledet seg og etter en liten periode kun med video i bussen (Thailandsk såpe) var allsangen i gang igjen. Herlig! Da bussen rundet bakketoppen på Jomtien og vi kunne se havet gikk det gisp gjennom bussen. For de fleste musikantene var det første gang de så havet, våre to bestemødre hadde heller ikke sett havet før. Da bussen svingte inn på beachroaden stilnet allsangen og alle sammen satt og så ut. Her var det mange som gledet seg til å bade.

 

Hans Petter Iversen sitt bilde.

Kort vei til stranda

Inne på tempelområdet fikk vi nøkkel til rommet vårt. Her skulle alle bo i en stor sal og det var stråmatter til å sove på samt puter. Salen hadde plenty med vifter i taket og vinduer til å åpne så ikke noe problem med varmen. To netter her skulle jeg fint takle. Men, det var ett stort MEN for meg. Dassen. Her var det ikke noe fallangdass her var det stådasser som gjaldt. Jeg har vokst opp med utedo (fikk ikke bad og vannklosset før jeg var 6 år) men stå do, det har jeg aldri prøvd. Og jeg tenkte at det prøver vi ikke nå heller. Dermed ble det hotell på meg. Jeg unnskyldte meg med dårlig rygg. Jeg var heldig og fant ett billig hotell 100 meter unna tempelet sjekket inn der og gikk tilbake til reisefølget mitt. Badebukse hadde jeg også fått på meg, jeg hadde jo lovet musikantene kveldsbad. 

Men først var det middag. Moren en til en av trommegutta holdt det hun lover sist vi var her. Middagen kom varm rett fra hotellkjøkkenet hennes. Her var det ris, kokt kylling og litt grønnsaker. Nydelig mat. Jeg var bare halvveis i min porsjon da de første gutta lurte på om jeg ikke snart var ferdig, vi skulle jo bade. Her var det bare å tygge raskere. Endelig var farangen ferdig og vi kunne begi oss til stranda. Stranda lå rett over veien for tempelet så det tok kun 3 minutter å gå dit. Dermed ble det bading en drøy time. Da var det begynt å bli mørkt så jeg kommanderte alle på land. 


Staben slapper av, barna sover
 

Det var mange trøtte og slitne musikanter nå. De fleste hadde vel knapt sovet om natten, så var det busstur hvor ingen sov, men brente av mye energi på sang og dans. Så hadde det vært tiger zoo og nå avsluttet vi med bad. Det var ingen som protesterte da våre medbrakte mødre og bestemødre tok dem med til tempelet for å sove. Lærerne og meg ble sittende en times tid og nyte lyden av bølger og en frisk havbris. Da jeg sa god natt og gikk til hotellet, slo det meg hvor stort dette hadde vært for barna og enda var det mer i vente, Dette kom til å bli bra!

Forresten, jeg sovnet omtrent før hodet nådde puta. Det var ikke bare barna som var slitne.

3 DAGER TIL KORPSTUR. KORPSTUREN SOM DERE HAR GJORT DET MULIG Å FÅ TIL

Jada nå er det bare finpuss som står igjen før det er klart for to konserter i Pataya/Jomtien. Gjett om vi gleder oss. Denne turen er noe jeg har jobbet med siden i sommer, men det er dere lesere som har gjort det mulig å gjennomføre den. Ja faktisk hele korpsprosjektet er det  dere lesere som har dratt rundt. Jeg har bare distribuert hjelpen og litt kunnskap. Les takken min til alle dere her http://thailandlivet.blogg.no/1484883749_tusen_takk.html 

Nå 3 dager før avreise føler jeg at det er noen flere personer som fortjener en kjempetakk for bidrag som  gjør denne turen mulig.  Så Anne, Inger Johanne, og Ola. Tusen tusen takk nok en gang for bidragene deres på konto nr 97105315051. Tusen takk til Kåre, Kurt og Anton som har bidratt med penger her i Thailand. Generøse bidrag fra dere alle gjør at korpsturen nå kan bli en tur som musikantene vil huske hele livet (jeg husker fortsatt min første korpstur).

Til de av dere som har muligheten: Vi spiller på sjømannskirken både lørdag og søndag. Lørdag er det mulig å høre oss litt før klokka 1300 og litt etter klokka 1300. Så er du på plass rundt 1230 bør du kunne få med deg konserten vår. Søndag spiller vi under gudstjenesten som starter klokka 1100 og muligens under kirkekaffen. Så har du mulighet be there.

Noen av dere som husker denne artikkelen? http://www.thailandstidende.com/component/k2/item/2427-ildsjel-i-ban-kruats-korpsliv   Thailands Tidende er varslet om konsertene våre og de har sagt de skal komme. Dermed er pressedekning ordnet. .

Det som er litt trist er at disse to konsertene blir avskjedskonsertene til denne utgaven av bandet. Når vi er tilbake i Bankruat søndag den 19 er det skoleferie. Dermed forsvinner alle trompeter så nær som 2. Trombonisten samt en del av trommegruppa blir også borte. Nok en gang blir det å starte med nesten blanke ark i juni. Nye blåsere er på gang og vi har hatt noen test øvelser de siste lørdagene slik at potensielle trompetister og trombonister har fått prøvd seg.

 

Noen av disse vil utgjøre neste års blåserekke

Klokka tikker og det er på tide for meg å laste trompet og kropp opp på Mr. PCX for å holde den nest siste øvelsen før tur.

Ha en fin dag folkens

PENGER ER IKKE ALT MEN NESTEN



Om en drøy uke vil Nong Tago schoolband være her. Her det er altså Jomtien beach. Nå er alle tillatelser på plass og det meste av planleggingen er unnagjort så det blir tur.

En stund har jeg vært veldig usikker på om det i det hele tatt ville la seg gjennomføre. Men vendepunktet for meg kom for noe dager siden. Nipaporn og jeg sto og diskuterte fram og tilbake om det skulle bli tur eller ikke. Jeg var på det tidspunktet veldig bestemt på at det å avlyse ville være det beste. Vi kunne skylde på at tillatelsen fra skolestyret ikke kom tidsnok, mente jeg. Nei den kommer. Svarte Nipaporn. Så det kan vi ikke skylde på, mente hun. "Vi kan jo si at det blir for dyrt", sier jeg. Denne turen vil tømme hele korpskasse vår og enda vil vi mangle midler. Joda, Nipaporn var enig at det ville bli dyrere enn vi først hadde trodd, så hvis jeg mente vi ikke hadde nok penger fikk vi avlyse.    En av trommegutta sto i nærheten og lurte på vi vi snakket om. Han hadde nok fått med seg at både Pattaya og Jomtien ble nevnt, og jeg vet jo at disse elevene kan mer engelsk enn vi tror. *Kanskje vi må avlyse turen" sier Nipaporn til han. Jeg ser at tårene hans sprenger på og at han er i ferd med å begynne å gråte. Vi har snakket om denne korpsturen lenge, musikantene gleder seg og gråtende trommegutter det orker jeg ikke. Så der og da bestemmer jeg følgende. Kommer tillatelsen fra skolestyret så får jeg eventuelt skrape sammen det beløpet vi mangler av egne midler. 

I dag har jeg satt opp regnestykket og kommet fram til at vi manglet rundt 30000 Bath (ca 7500 nkr) for å få til en grei tur. Da spiser vi på billigste måte og kutter ut ting som koster penger. Siden vi skal bo tvers over veien for stranda så kan vi kose oss gratis der. de fleste av musikantene har jo aldri sett sjøen og langt mindre badet i saltvann. Så uansett vil dette bli en stor opplevelse for dem.

I det jeg var ferdig med regnestykket blir jeg oppringt av min gode venn Anton. Han lurer på hvordan det går med korpsturplanene. Jeg forteller som sant er at det blir tur men at vi sliter med å finansiere den. "Da betaler jeg halvparten av bussen" sier han. "jeg kommer jo på besøk til helga og da får du 10 000 av meg til dette". Jeg blir målløs, han har jo allerede bidratt en masse til bandet og nå får vi nok en gang nyte godt av hans gavmildhet.  Dermed er vi nede i minus 20 000 bth. Klarer vi ikke å skaffe disse får jeg ta av sparepengene mine (trenger ikke ha så dyrt bryllup). 

Så håper jeg at vi får mange publikummere på våre to konserter på sjømannskirken og at alle de fremmøtte er i det gavemilde hjørnet.

Lyst til å hjelpe meg med driften av korpset? kontonummer i Norge er: 9710 53 15051 og kontoen står i mitt navn. Hans Petter Iversen

Ha en fin dag folkens. Jeg skal ut på skolen hvor vi skal øve til korpstur



Glade trommegutter uten tårer i øynene  

 

TOLMODIGHET OG ATTER TOLMODIGHET

Nok en gang sitter jeg og venter på at bilen skal bli ferdig. Etter å ha ventet i 2 uker på ny frontrute er det endelig klart. Ca 2 timer var beskjeden da vi kom, nå etter snart 3 timer skjønner jeg at det ikke bare er kalenderen de ikke kan her. Og der dro sjefen her av gårde. Bare å vente ja.

Hva har skjedd med korpstur siden sist?

Svært lite. Fortsatt ingen beskjed fra skolestyret. Det å avlyse turen er pr nå ikke aktuelt. Så mange barn som gleder seg. I følge Nipaporn kommer godkjenning helt sikkert. Så bare å vente. 

De som følger bloggen har vel også fått med seg at jeg jobber med å få på plass alle papirene som må til for at min kjære og meg skal få giftet oss. I forrige uke var faktisk alle dokumenter i orden, så i går (mandag) dro vi til ampur (samme som rådhus/kommunekontor) i Prakonchai for å bli gift. Dette kontoret har jeg fryktelig dårlig erfaring med fra en del andre besøk, så jeg var spent. Da vi ankom var det klart for lunsj på dette kontoret, så en time å vente. Bare å gjøre det beste ut av det. Vi fant en gaterestaurant og tok lunsj vi også. Nydelig gatemat med svinekjøtt ris og rikelig med chili og hvitløk.

 

 Etter en snau time var vi tilbake på ampur. Og etter en times venting var det vår tur. Joda alle dokumenter var i orden, nå måtte vi bare vente på sjefen. For slike saker var det han som ordnet. Ny kølapp og nye 30 minutter gikk. Så var det oss. Sjefen bladde gjennom papirene våre. Ristet på hodet kikket på passet mitt, ristet på hodet en gang til. Så sa han noe på Thai. Dette hørtes ikke bra ut i mine ører.  Å nei vi skulle ikke bare komme her og kommer her. Nå måtte vi skaffe en Thai som kunne gå god for meg, mente han. Gail svarte at i følge advokaten som hadde sørget for å få godkjent alle papirene hos det Thailandske utenriksdepartementet var ikke det nødvendig.  Nå ble sjefen på ampur litt rød i kjakan.  Hvis vi ikke ville godta hans regler, så fikk vi finne oss ett annet ampur, sa han. Jeg satt pent ved siden av og lot som jeg skjønte hav de snakket om.  Men siden jeg faktisk skjønte det meste, var det ikke lett å holde seg rolig. Hvis jeg med min falangthai skulle blande meg inn, da hadde ampursjefen fått hjerteproblemer. Så jeg spilte dum og bare satt der.  Etter litt mer fram og tilbake skjønte jeg at her kom vi ikke videre i dag.  Så vi fikk tilbake alle dokumentene reiste oss og forlot kontoret hans

Jeg var litt uheldig da vi gikk ut fra kontoret hans. Etter litt mye chili og hvitløk  til lunsj hadde jeg ett gassproblem. Som hevn, slapp jeg en skikkelig surt smyger  rett før jeg nådde kontordøra.   

Gail mente vi måtte dra til ampur i Ban Kruat og prøve der. For mannen hadde jo sagt at vi fikk gå til ett annet ampur. Jeg viste det var dødfødt, fordi Thaiene skal gå i til det kontoret som hører til kommunen de er registrert i. Siden Gail er registrert i Prakonchai er det kun de som kan gi oss ekteskaps attest. Men det nytter jo ikke for meg å lære en Thai om Thailandske regler. Så derfor vi kjørte vi dit. Her var de hyggelige nok. Men kunne ikke hjelpe.

Da vi satt i bilen var Gail både oppgitt og lei seg.  Enten må du melde flytting til ampur Bankruat eller så må vi få Nipaporn til å bli med og garantere for meg sa jeg.  Melde flytting var ikke aktuelt så derfor spurte vi Nipaporn.  Joda ikke noe problem. Men hun har ikke tid før i midten av måneden.

Oppdatering følger.

Utrolig hva man rekker mens man venter på ny frontrute (det drøyt 3 timer +). Det meste av dette innlegget er skrevet på mobiltelefon. Sliten i øya og litt ømme fingre og nesten tom for strøm på mobilen. Men det går an.

 

En ting til. Skolestyret sa ja i dag. SÅ PATTAYA GLED DERE

TIDSFRISTER, SNILLE OG HJELPSOMME MENNESKER OG ANNET

Februar er historie for i år, og vårmåneden mars er i gang.  Vårmåneden ja, det får gjelde for dere i Norge. Her går det raskt mot den varmeste tida på året  det er nå man skal ta service på aircondiotionen sin. Jeg vil ringe "min" mann i løpet av kort tid. 

Tidsfrister ja, det er ikke bare bare. Som dere har lest tidligere venter jeg på å få skiftet frontrute på Mørke Blå. Det skulle i følge verkstedet  at en uke før de fikk ruta på lager. Når dette skrives er det gått en og en halv uka og verkstedet vet fortsatt ikke når de får inn min nye frontrute. Min frist for dem går ut i morgen fredag. Kan de ikke gi meg en dato da så skal jeg gjøre noe som min kjære hater. Jeg skal sette meg i Mørke Blå, kjøre de 4 milene ut til verkstedet bed dem å kansellere hele jobben og få tilbake rekvisisjonen fra forsikringsselskapet mitt. Deretter blir det å fine ett annet verksted som gidder å levere. Gail liker ikke slikt. Thaier har stor respekt for dem som er litt oppe på samfunnsstigen og en sjef på ett stort verksted skal man ikke bråke med. Han er tross alt høyt opp på stigen. Men når min tålmodighet er slutt skal han nok komme ned på bakkenivå.  Det vil også bli sendt ett klagebrev til forsikringsselskapet på dette verkstedet. De har 24 timer på seg.

En annen tidsfrist som ebber ut er fristen for å få alt på plass til korpsturen vår. Vi venter fortsatt på godkjennelse fra skolestyret. Svaret fra dem skulle  vi hatt i begynnelsen av uka og i dag torsdag er det fortsatt ikke kommet noe svar. Hvis jeg skal ta ansvaret for en tur med 17 musikanter og noen ledere så vil jeg ha alt planlagt i god tid. Nå er det ikke lenger god tid. Denne fristen går også ut (i mitt hode) nå på fredag. Det ville være synd å avlyse turen etter så mye arbeid jeg har lagt i prosjektet, men kan den ikke gjennomføres på en skikkelig måte får vi helle finne på noe annet. Jeg her derfor begynt å tenke på alternativer til tur, men foreløpig ikke fått noen ide om hva vi kan gjøre i stedet.

Snille og hjelpsomme mennesker finnes både her på bygda i Thailand og i Norge, ja de finnes selvsagt overalt men de jeg skal fortelle i dette innlegget befinner seg her på bygda og i Norge. La meg begynne her på bygda: 

Forrige uka var jeg som vanlig ute å syklet min morgentur. Denne turen har stadig blitt lenger og ligger nå på i overkant av 30 km. Jeg sykler ikke en runde men snur sånn ca mellom 15 og 16 km for så å ta den samme veien tilbake. Slik var det også forrige onsdag. Jeg snudde i følge gps'en på 15,5 km. I det jeg snur kjenner jeg at bakhjulet er i ferd med å bli tomt for luft. Pungtering, er vel riktig ord. Vendepunktet ligger 3 km ute på rismarkene så her er det bare rismarker så langt øye rekker. Bare å begynne å trille. Vurderer om det er noen jeg kan ringe til som kan plukke meg opp men tenker at det er litt tidlig på dagen så det får vente. Mens jeg triller og forbanner meg selv fordi jeg ikke har på sko som er gode å gå i passerer det en gammel pick up. 50 meter etter ¨å ha passert meg stopper den og rygger tilbake. En eldre kar smiler med ett tannløst smil og spør om om jeg har "phom pam", problem på norsk. Jeg peker på det pungterte dekket, dermed åpner han baklemmen på bilen, bare å laste inn sykkelen. Han spør hvor jeg skal og jeg svarer Nong Tako  (landsbyen hvor skolen min er) her jeg vet om ett verksted som kan lappe hjulet samt at her kan jeg få skyss helt hjem hvis det blir nødvendig.  10 minutter seinere stopper han i Nong Tako, jegf takker pent for hjelpen og tilbyr han 100 Baht som takk for hjelpen. Han rister på hodet vil ikke ha penger.  Jeg finner verkstedet og får etter hvert en ny slange i bakhjulet. 

På, mandag da jeg nok en gang var ute på min morgentur og kommet til vendepunktet dukket det nok en gang opp en vennlig bilist som ville hjelpe meg. Det var bare det at denne gangen trengte jeg ikke hjelp. På mandag syklet jeg en km lenger enn vanlig før jeg snudde. For å se hvor langt jeg hadde syklet tok jeg fram telefonen for å sjekke gps'en. Mens jeg driver med dette må jeg nok ha sett litt fortapt ut. Jeg ser i øyekroken at en liten hvit bil snur 150 meter forbi meg. Tenker ikke mer på det før den stopper ved  siden av meg. En hyggelig dame spør på engelsk om jeg har problemer. Jeg forteller henne at alt er i orden og at jeg bare sjekker telefonen før jeg skal sykle tilbake til Bankruat. Bankruat? Sier hun. er ikke det veldig langt å sykle?  Joda, svarer jeg men det går bra. Jeg takker pent på Thai for tilbudet om hjelp. Damen snur bilen atter en gang og kjører avgårde. 

Alltid hyggelig med folk som vil hjelpe.

Jeg må atter en gang får sende en stor takk til dere i Norge som gir penger til korpsprosjektet. Uken som gikk har det tikket inn nok ett bidrag på konto nr 9710 53 15051 (den står i mitt navn). Tusen tusen takk.

 

LØYPA ER GÅTT OPP

Som skrevet i ett tidligere innlegg, det var ett krav fra skolestyret om å dokumentere alt vi skal gjøre på korpstur for at de gir tillatelse til å reise. 

  • Først har rektor på skolen sagt ja
  • Så har foreldrene sagt ja (17 påmeldte)
  • Nå er dokumentasjon sent til skolestyret i Prakonchai så får vi se hva utfallet blir.

Lørdag 18/2 dro vi avgårde i Mørke Blå for å gå opp løypa. Reisefølget bestod av: Nipaporn og Ja (lærerinner) Gail og Noon (samboer og stedatter) samt meg selv. Planen var å komme avgårde klokka 0600 og det gikk fint. Avgangen var faktisk 10 minutter før skjema, vi lå bra an. Men så etter 3 mils kjøring sier Gail. "Jeg glemte å skru av vannkokeren". Da var det bare å snu. Dermed en time forsinket. Vannkoker ble skrudd av og på nytt la vi avsted. Men å reise med bilen full av damer er ikke det samme som når gutta er på tur, det ble flere pitstop underveis og undertegnede så på klokka og visste at dette kom vi til å betale for når vi nærmet oss Pattaya. Lørdag og stor trafikk medfører kø og kø og kø. Det ble nesten en time i kø før vi kom til selve Pattaya og inn i selve byen hvor de for tiden bygger tunnel og en av hovedgatene har redusert fremkommelighet ble det nesten en time til. Så da vi svingte inn ved sjømannskirken som skulle være første stopp hadde vi brukt over 7 timer siden vi dra fra Bankruat.

På sjømannskirka var det fullt av folk. Her var de midt i lørdagens grøtfest men vi fikk da tak i sjefen sjøl etterhvert. Vi fikk tatt de nødvendige bilder og samtidig ble vi invitert til å spille ved Gudstjenesten i tillegg til grøtfesten den helgen vi kommer. Flott da blir det to konserter. Men når vi kommer i mars er lavsesongen begynt så vi må regne med mindre publikum ble vi fortalt. Synd for dere som har reist hjem. 


Mange på besøk for å spise grøt

 Etter stoppen her var neste post  å finne ett sted og sove. Vår kjentkvinne som vi hadde plukket opp hadde dessverre ikke vært heldig når hun hadde snakket med skoler om overnatting. Så hun mente vi fikk prøve baptiskirkens konferanse senter og ha tempelet som siste utvei. Med 6 stykker inne i Mørke Blå var det litt trangt men vi skulle ikke så langt. 10 Minutters kjøring fra sjømannskirken var vi på Jomtien beach, her skulle konferansesenteret ligge. Ganske riktig etter ett par km fant vi det. Vi kjørte inn og fikk beskjed om å vente siden hun som var på jobb var opptatt med  gjester.


Reisefølget mitt venter utenfor hos baptistene

Det var ett flott anlegg og jeg tenkte for meg selv at dette tror jeg er alt for dyrt for oss. Og det var det. Prisen var mye høyere enn det de skulle ha i tempelet, når det i tillegg var fullt den helga vi skulle komme var det klart at da får det bli tempel på oss.

Tempelet ligger også på Jomtien beach, bare å gå over veien så er vi på stranda. Vi ble vist salen vi kunne leie. På mine skolekorpsturer rundt om i Norge har jeg bodd på adskillig dårligere steder enn dette. Så vi takket ja og betalte forskudd. Dermed var overnatting på plass også.


Her skal vi sove

Da er det bare maten som står igjen å fikse, sier jeg, da vi er på vei tilbake til bilen. "Maten er fikset". Sier Nipaporn. Vår kjentkvinne som  er mor til en av trommegutta har snakket med hotellet der hun jobber. Hotellet lager matpakker til oss som hun kjører ut hver morgen. Gratis. "Tusen takk"  er alt jeg får fram.

Nå er hele reisefølget, meg selv inkludert, sultne. Dermed blir vi enige om å finne hotellet vært sjekke inn og deretter spise. Som sagt så gjort. Mørke Blå blir parkert utenfor hotellet med 450 km mer på telleren enn han hadde før vi dro. Vi krysser gata og kommer ned på stranda. Så er det bare å gå til vi finner mat. Etter 15 minutters gange har vi funnet mat. Kanskje ikke verden koseligste restaurant men nå er vi så sulte at den får duge. Selv om restauranten ikke hadde så høy standard når det gjaldt interiør var maten veldig god. Så etter ett godt måltid ville damene tilbake til hotellet for å hvile. Mens jeg hadde fått kontakt med noen dårlige kamerater og dermed ville det bli øl på meg. 

Jeg fulgte damene tilbake til hotellet og ga samtlige muligheten til å være med for å drikke øl. Noe alle sammen avslo..


Gode og mette på vei tilbake til hotellet

Det ble noen øl sammen med Ola og Gunnar men ikke noe natterangling. Jeg merket at jeg hadde stått tidlig opp og at bilturen også gjorde sitt til at en myk hotellseng fristet. Så mens vi ennå oppførte oss pent tok vi avskjed og gikk hver til vårt. 

Dermed våknet jeg frisk og rask klokken 0630. Om noen ville være med å ta morgenbad? Dumt spørsmål, som bare delvis ble besvart. Dermed gikk jeg alene ned til stranda. Litt disig men godt og varmt. Siden jeg hadde med meg både telefon og penger ble det kun vassing. Tok ikke sjansen på å legge fra meg dette.

Ett par timer seinere var vi klare for avgang. Det ble en stopp på hotellet til Ola for at jeg skulle få frokost. Reisefølget valgte å spise thaimat i en av sidegatene. Som vanlig ble det også en stopp på Foodland slik at ny forsyning med bla wienerpølser kunne kjøpes. 

Så dro fra Pattaya for denne gang. Turen gikk i relativt liten trafikk og milene ble lagt bak oss en etter en. Men hvor lenge var Adam i paradis? Plutselig kommer det plankebit gjennom lufta. BANG der satt den i frontruta på Mørke Blå. Lastebilen som hadde mistet den fortsatt å kjøre. Jeg giret ned tok den igjen og la meg foran den og saknet farten. Han la seg i den andre fila og ville kjøre forbi. Nok en gang skiftet jeg fil og saknet farten for å tvinge han til å stoppe. Noe han etterhvert også gjorde. Vi gikk ut av våre respektive biler og jeg viste han frontruta mi som var totalt ødelagt. Nei dette visste han ingenting om sa han. "vil du se film? " spurte jeg. Da han fikk se daschbordkameraet mitt fikk pipa en anen lyd. Joda han hadde sett noe kom jeg lufta men trodde ikke det kom fra hans egen bil. Vi hadde nå ringt til forsikringsselskapet mitt. Agenten skulle komme så fort som mulig, men det kunne nok gå en time. Bare å vente. Etter en drøy time kom forsikringsagenten. Etter å ha hørt både vår versjon og motpartens versjon ble det bestemt at vi skulle reise til nærmeste politistasjon for å lese av minnebrikken i kameraet med politivitne. Forsikringagenten permiterte lastebilsjåføren. Han forklaret at alle personalia var sikret og at det uansett ville være en sak mellom de to forsikringsselskapene. Så derfor fikk han kjøre videre. På politistasjonen ble vi møtt  av en hyggelig politimann. Etter litt om og men fikk han kopiert inn riktig fil på pc'en sin. Dermed var beviset levert hos politiet og i sikre hender. Jeg fikk rekvisisjon på ny frontrute av forsikringsagenten og to timer forsinket kunne vi nok en gang legge ut på veien. 

Vi kom hjem uten noen flere hendelser.  Nå venter jeg på ny frontrute. Leveringstid ca en uke monteringstid ett døgn. Ja ja



Vinduspusseren tok heldigvis av for det meste av støyten.








  

 

SISTE OM KORPSTUR

Hadde jeg visst hvor mye tid og resurser det ville ta å få til korpstur hadde jeg latt det være. Men nå gleder musikantene seg og 17 stykker er påmeldt så nå må vi bare stå løpet ut.

Men det dukker stadig opp nye utfordringer.

Etter at påmeldingen var sendt ut og 17 musikanter hadde fått lov til å være med kom det nye beskjed fra skoleledelsen. Dere må dokumentere hvor dere skal bo, hvor dere skal spille, hvor dere skal spise. Kort sagt skoleledelsen må ha bilder av alt og godkjenne alt en gang til før vi får lov til å reise. Så i morgen 18/2 setter vi oss i Mørke Blå for å kjøre en tur til Jomtien for å ta bilder og gå opp løypa.

Planen var som følger, skriver var fordi den endrer seg helet tiden; Besøke tempelet hvor vi skal sove, ta bilder, ceck. Besøke sjømannskirken, ta bilder ceck. Besøke stranden på Jomtien, ta bilder ceck. Samt diverse andre steder. Men så blir det endringer.

Nipaporn som skal være med meg på denne løypeoppgangen har snakket med tempelet. Joda vi kan få sove der men de vil ha 3500 thb pr natt og vi kan heller ikke få lage mat der. Nipaporn mener at dette er for dyrt og også upraktisk når vi ikke får lov å lage mat. Dette skjedde på mandag. Tirsdag gode nyheter. Hun har snakket med moren til en av musikantene. Denne moren har en venninde som disponerer ett hus 20 minutters kjøring fra Jomtien, her kan vi sove helt gratis. Men i dag tidlig kom kontra beskjed. Huseieren, som er falang og for tiden er i sitt hjemland, satte foten ned. Han skulle ikke ha 17 musikanter sovende i huset sitt, alt for mange mente han. Dermed: Rykk tilbake til start.   

Damen som disponerer huset vil fortsatt prøve å hjelpe oss med ett sted å sove. Hun skal kontakte ett par skoler og en engelsk kirke, så får vi se om det årner seg. 

Mens dette skrives tikker det inn ny beskjed til meg. Damen i Pattaya skal bli med oss rundt i morgen og hjelpe oss med å finne overnatting. Hun har også tatt på seg ansvaret for å ordne  mat til oss. Så da er det bare å krysse fingrene for at det ordner seg.

Hvis noen av dere som leser dette har ett sted vi kan sove ikke nøl med å ta kontakt. Vi er også ledige for spilling søndag 19/3 på formiddagen.Så her er det også bare å ta kontakt. 

 

 

NOK ETT VELLYKKET SPILLEOPPDRAG UTFØRT

Denne uken skulle vi egentlig hatt to spilleoppdrag, men det ene ble avlyst i siste liten. Men gårsdagens oppdrag gikk som avtalt.

Som jeg har skrevet tidligere både musikanter, skolen og meg selv setter stor pris på at lokale myndigheter bruker oss til ulike oppdrag. Denne gangen var det en av nabobygdene som skulle arrangere kommunemesterskap i skolefotball og del andre idretter. Her var det ungdomsskoleelever og elevere fra videregående skoler i hele Prakonchai kommune som skulle i ilden. Som vanlig skulle det være parade og innmarsj på stadion. Hva er parade og innmarsj uten korps? Helt riktig. Stusselig. Så derfor i front Nongtago Schoolband. 


Trommegutta venter
 

Det går jo mot slutten av denne besetningens levetid og det er derfor ekstra gøy å spille nå. Nå er alle musikantene godt drillet i både marsjering og spilling og det låter jævlig bra. Utfordrer herved ett hvilket som helst norsk aspirantkorps med 90 % 1.års aspiranter til å spille om kapp med oss, vi er bedre :-) .

Som vanlig når de får på uniform og det er alvor løfter musikantene seg mange hakk. Slik var det også i går. Når vi øver kan det å stille opp til marsjering fort ta 5 -6  minutter. I går var ble det stilt opp på under 2 minutter uten at jeg måtte heve stemmen en eneste gang, det gikk på skinner. Marsjeringen som ofte på øvelsene kan se ut som en saueflokk på tur, var i går tilnærmet perfekt med rette rekker og innlært avstand mellom musikantene. 


Ferdig oppstilt venter på avmarsj

Som nevnt litt lenger oppe i innlegget var det ingen ting å utsette på det musikalske det låt fabelaktig. Vi gikk først i paraden, etter innmarsjen på stadion ble vi stående i midten og spilte mens alle deltagerne defilerte forbi ærestribunen. Her satt den øverste ledelensen i Prakonchai samt en del andre VIP'er. Nok en gang fikk disse gleden av å høre bla Norge i Rødt Hvitt og Blått.  Siden det Thailandske flagget også er rødt, hvitt og blått syntes jeg det er helt greit å bruke denne låta ved slike anledninger. 

Dere som er i Pataya lørdag den 18.mars må benytte sjansen til å høre oss spille under grøtserveringen til sjømannskirken denne dagen. Nøyaktig klokkeslett kommer.
 

DET LENGE PLANLAGTE GIFTEMÅLET NESTE ETAPPE

De av dere som har fulgt denne bloggen en stund kan ikke ha unngått å lese om planlagt giftemål. Men pga stadige ikke planlagte familiehendelser har det blitt utsatt og utsatt. Men nå er da neste skritt tatt. Så tenkte å fortelle litt om dette i dagens innlegg.

Skal man gifte seg så må man fylle ut egenerklæring og forlovererklæring. dette gjelder også når man skal gifte seg med utenlandske borgere. Disse dokumentene ble lastet ned fra internett i høst, fylt ut og sendt til skatteetaten i Norge. 6 - 7 uker seinere kom prøvingsattesten  i posten. men da var det snart jul og vi hadde mye annet enn bryllup å tenke på. Så ble det mer sykdom og dødsfall i Gails familie og dermed ble attesten liggende. Denne attesten er bare gyldig i 4 måneder, plutselig var det bare en drøy uke igjen før den gikk ut på dato. Så nå hastet det med å skaffe neste dokument.

Den prøvingsattesten jeg hadde fått fra Norge måtte nå tas med til det Norske konsulatet i Pattaya, her skulle det lages ett nytt dokument som skal oversettes til Thai og sendes leveres til det Thailandske utenriksdepartementet. Så da var det bare å hive seg rundt slik at neste dokument km i hus.

Jeg hadde allerede planlagt en tur til Pattaya nå i februar, en god venn av meg skal tilbake til Norge og jeg skulle være sjåfør for han. Konsulatet ble kontaktet via epost. Trengte Gail å være med? Nei det trengte hun ikke. Var svaret. Bare ta med ID kortet eller passet hennes samt dine  dokumenter så tar det 2 arbeidsdager å lage det dokumentet du trenger. Suverent tenkte jeg. Men som vanlig så dukket det opp ett problem. Planlagt avreise til Pattaya var en onsdag og jeg hadde planlagt å returnere dagen etter. Men konsulatet var selvsagt stengt på onsdager og torsdager. Ny epost til konsulatet: Jeg forklarte problemet og lurte på om jeg kunne levere dokumentene min der selv om det var stengt. Noen timer etterpå, hyggelig epost fra konsulatet som svarte at, joda de kunne jeg få lov til, dokumentene kunne leveres torsdag morgen og de de kunne sende dem i posten til meg når det var ferdig. 

Torsdag morgen klokken 1000 stod jeg utenfor konsulatet. Nå var det bare å håpe at det virkelig var noen der. Jeg banket på en dør, men det så veldig tomt og mørkt ut der inne. I det jeg tenkte at jeg får vente litt, kanskje det ikke er kommet noen ennå, går en annen dør opp og jeg blir ønsket velkommen av en hyggelig kar. Vi hilser og joda han husket at jeg skulle komme. Han ser over papirene mine tar noen kopier og sier at jeg må komme tilbake enten i ettermiddag eller i morgen fredag. Han må lage ett nytt skjema som jeg må skrive under. 1200 THB fattigere rusler jeg ut til bilen og lover å komme tilbake klokka 1500.

Presis klokka 1500 er jeg tilbake i konsulatet, denne gangen banker jeg på riktig dør og blir sluppet inn. Dokumentet som jeg skal skrive under er klart. Stor er min overraskelse da jeg ser at dette er det samme dokumentet jeg hadde fylt før jeg kom første gangen. Konsulatet hadde laget ett helt identisk dokument. Jeg skriver under og lar vær å spørre om hvorfor de hadde leget ett nytt. Ingen grunn til å bli sur, de har da tross alt latt meg komme utenom åpningstiden. Det som stod igjen nå var å få konsulene sin signatur og stempel på papiret. Konsulen ville ikke komme før mandag  så da ville han signere og dokumentet ville bli sendt i posten til meg.  Jeg takket pent for hjelpen og tuslet ned til mine venner som ventet på en bar i nærheten. Etter en hel dag med papirarbeid var det godt med en øl.

Neste etappe i denne prosessen blir når posten fra konsulatet kommer. Da må jeg finne en godkjent oversetter og få dokumentet videre til Thailandske myndigheter.

Livet er ikke bare bare dere



 

 

FLERE SPILLEJOBBER

Det øves mot korpstur, som det  ennå ikke er 100% sikkert at det blir noe av. Overnatting er på plass, buss er på plass kassa kammer til å bli tom og det er ikke umulig at undertegnede må bidra privat for at dette skal gå. Men jeg har lovet tur så da må jeg stå for det. Men det er som sagt fortsatt ikke sikkert at vi reiser. Vi må ha foreldrene/foresattes tillatelse til å ta med musikantene på tur. Som vanlig her i Thailand tar ting litt tid, dette skulle vært tatt op på foreldremøtet i forrige uke, men det glemte både Nipaorn og rektor. Så skulle det sendes ut brev i slutten av forrige uke i stedet, men det ligger fortsatt på rektors kontor. Jeg maser og maser men det hjelper ikke, her er det maybee tomorrow, som gjelder. Men når brevet kommer ut er vi avhengige av å få med flest mulig og samtlige trompetjenter, uten dem så blir det ikke noe særlig korps å vise fram. Så her er det bare å vente å se.

Spillejobber ja: Alltid hyggelig når noen ber oss om å spille. Ekstra hyggelig er det når det er "myndighetene" som spør. Vi fikk forespørsel om å spille for nabobygda den 15/2, noe vi selvsagt sa ja til. Hvilken anledning dette er vet jeg ikke, men det er ledelsen i bygda som har spurt. I går kom det en forespørsel til denne gangen fra hovedstyret i Prakonchai. Kan dere spille i??? husker ikke navnet på stedet, når vi skal ut å inspisere bygda? Selvsagt gjør vi det, kan jo ikke si nei til toppsjefene i Prakonchai. Så da blir det spilling både 15. og 16. februar. Vi gleder oss. Det blir sikkert ett lite bidrag til korpskassa også.

Så da blir det noen ekstra marsjøvelser utover i tillegg til øving mot korpstur. Travelt men gøy 



Fra forrige parade  

EN UKE MED BEGRAVELSE LITT FØRSTEHJELP OG AMBULANSEKJØRING

Som overskriften sier en travel uke, det er grunnen til at det ikke har kommet noen oppdatering på en ukes tid. Men nå er det lørdag det er to timer til jeg skal være på skolen så da kjører vi på med oppdatering.

Gails svoger (i tidligere innlegg omtalt som bror, men han var svoger) døde av kreft på søndag kveld, Den triste telefonen nådde oss mens vi spiste middag. Nå var dette dødsfallet ventet siden han hadde vært alvorlig syk i noen uker og var blitt mye verre de siste dagene. Men det er uansett veldig trist å få slike telefoner. 

En time etter  telefonen om dødsfallet var Gail, Noon og jeg på plass hjemme hos han. Vi kom både for å si farvel og for å hjelpe til med det praktiske. Som jeg hr skrevet tidligere det er mye som skal ordnes og stelles i stand når det er begravelse. Det ble noen turer med Mørke Blå ut til tempelet, to lass med kokeutstyr og ett lass med klappstoler. Bygdas dugnadsgjeng hentet og satte opp partyteltene og i løpet av kvelden var det stort sett ferdig rigget til begravelsen. Huset til svogeren og søsteren til Gail var lite (les ett rom) og lå helt inntil veien. Dermed ble alt rigget ute i gata og det ble som seg hør og bør satt opp varsellys utlånt fra politiet på begge sider av begravelsen, slik at bilene som normalt ligger i 80+ kunne sette ned farten. Husker den første kvelden jeg satt der og spiste, det kom en trailer med henger, sjåføren viste hensyn og kjørte i gangfart, men traileren var så nære at den subbet borti noen av dukene, skummelt. 



Veien gikk helt inntil der vi satt.

Denne begravelsen ble ganske så lik de andre jeg har deltatt i, men noe mer nedtonet. Denne delen av familien har ikke mye penger så her var det ingen dyre dekorasjoner og unødvendig krimkrams. Jeg har deltatt i en del begravelser nå,så jeg kjenner rutinene, og siden jeg ikke er spesielt religiøs av meg prøver jeg stort sett å holde meg i bakgrunnen. Jeg vet at på slutten av kveldsseremoniene blir jeg alltid ropt opp for å knele foran munkene og overrekke en konvolutt med penger. Slik var det også denne gangen. Men dag to mens jeg å spiste ble Mr Hans Petter ropt opp. Munkene hadde akkurat ankommet og satt seg. Hva skjer nå? Tenkte jeg. Joda nå hadde familien bestemt at det var jeg som skulle tenne de hellige lysene foran munkene. Kvelden før var det landsbyhøvdingen som hadde gjort dette, og jeg husker fra mine svigerforeldres begravelser at det var landsbyhøvdingen, rektor på skolen og  andre høytstående personer i bygda som fikk dette høytidelige og ærefulle oppdraget. Og nå var det plutselig Mr Hans Petter som skulle gjøre dette. Ned på kne fikk overrakt fakkelen, denne var tent fra lyste som brenner ved kista. Med litt skjelvende fakkel ble lys og røkelse tent. Jeg var en erfaring rikere og ifølge Gail var jeg nå steget vesentlig høyere opp på rangstigen i bygda.

Begravelsen varte i 3 dager. Så dag 3 var det klart for prosesjon til tempelet hvor kremeringen skulle foregå. Som tidligere skulle jeg ha med alt tilbehøret til kremeringen. Mørke Blå ble fylt opp og så var det bare å vente på at prosesjonen skulle starte. For å spare penger hadde familien ikke tatt seg råd til å leie inn bårebil. Denne gangen var det en venn av familien som skulle kjøre med en vanlig pickup. Kista ble lastet opp på bilen surret fast munkene kom seg på plass rundt kista. Tauet ble strukket ut og prosesjonen mot tempelet startet,


Prosesjonen har nådd fram til tempelet. Hele prosesjonen skal gå 3 runder rundt kremasjonsovnen.

Familien hadde heller ikke penger til å pynte krematoriet denne gangen. Noe jeg syntes var helt greit. Slik har jeg også tenkt i begravelser i Norge. Hvorfor bruke så mye penger på blomster og dekorasjoner? Mye bedre å holde kostnadene nede og heller bruke de pengene på noe nyttig, men det er nå meg da.

Uansett pynting eller ikke, seremonien var i ferd med å starte det jeg hører noen damer som skriker og skråler ved siden av meg. Jeg snur meg og oppdager at Gails onkel har gått i bakken. Han er gammel og har dårlig hjerte og jeg stormer bort med frykten for det verste i hodet. Jeg sjekker pulsen hans og det tydelig at hjertet hans har stoppet, ingen puls. Hjertekompresjon har jeg da lært en gang og jeg sette i gang. Underet skjer etter en stund begynner hjertet hans og slå igjen, men han er fortsatt ikke våken.  Jeg løper og henter bilen og pasienten blir lagt bak på planet og 4 familiemedlemmer tar plass for å passe pasienten underveis. Så er det full gass til sykehuset. Mørke Blå har aldri i sitt korte liv kjørt så fort. Varselblinkeren er på jeg tutter hele veien og vi kommer velberget fram til sykehuset. Sykehuset hadde fått beskjed om at vi var på vei så da jeg svinger inn på mottagelsen står det både lege og sykepleiere og venter på oss. Pasienten blir levert og jeg kjører tilbake til begravelsen. Resten av begravelsen foregår på normalt vis. Da røyken stiger fra pipa på krematoriet setter jeg meg i bilen og kjører hjem. Det har vært en lang dag med mange inntrykk, derfor takker jeg høflig nei til å bli med resten av gravfølget tilbake til huset for å spise, jeg trenger å være litt alene noen timer før jeg skal ut på skolen til korpsøvelse. De to timene alene på sofaen hjelper jeg får ryddet i hodet og er klar for korpsøvelse. 

Når dette skrives er det som sagt lørdag og liver er igjen tilbake til det normale. Så kjære leser, neste innlegg kan fort handle om korps. 

En til til: Gails onkel ble på sykehuset i ett døgn, fikk medisiner og er nå hjemme hos seg selv og føler seg frisk. Så det gikk heldigvis bra.


   

TUSEN TAKK

Som overskriften vitner om, dagens innlegg er viet alle dere både her i Thailand og i Norge som har gitt sin støtte til korpsprosjektet.

Da jeg startet dette skolekorpset hadde vi omtrent ingen ting. Jeg lånte ut mine egne instrumenter, samt at skolen hadde noen gamle melodicaer liggende. Det eneste vi hadde nok av var trommer. Dette preget det første korpsåret, det ble mye trommemarsj og lite hornmusikk. Men så begynte ting å skje. Det ble donert instrumenter fra Norge som gode venner tok med seg i bagasjen når de skulle til Thailand på ferie, det ble donert penger både i Norge og her i Thailand slik at vi kunne kjøpe inn instrumenter. Jeg kan ennå huske vårt første innkjøp her i Thailand som bestod av 6 melodica. Noen uker etter kunne vi bestille 6 til. En donasjon i Norge på rundt 150 kr (dagens kurs) er nok til en meloidca og dermed nok til å gi en elev til muligheten til å lære å spille. En donasjon på 700 kr er nok til en  mini trompet eller en billig fullskala trompet som gir nok en elev muligheten til å få en hobby for livet. 

Det første året. Mine tre private horn (kornetten er fortsatt lånt ut til skolen) Den grønne trompeten var den første vi fikk.

Jeg er også svært takknemlig til alle dere som har donert instrumenter til oss. Vi har fått både brukte og helt nye instrumenter fra Norge. Den første trompeten vi fikk ble gitt av min datter Lena. Ett halvt år senere fikk vi en helt ny trompet donert av Petter Utne. En dag fikk jeg epost fra en nordmann. Han hadde vært på auksjon og kjøpt en trombone og en kornett. Nå var han i Bangkok og ville ta bussen opp til rismarkene for å gi oss disse instrumentene. Joda Kåre  kom han og hadde med seg både kornett og trombone som ble overrakt på skolen. 



Her blir kornett og trombone overrakt

Nevnes må også min avdøde mor som var en enorm støtte for oss i Norge. Leilighetene hennes fungerte som ett lite lager hvor store og små ting som ble donert ble oppbevart fram til noen kunne ta det med til oss her på rismarkene. Hun skaffet oss også en annen viktig bidragsyter, Pandora Musikk i Drammen. Innehaveren av denne butikken donerte en stk ny trompet rekvisita som ventiloljer, trommestikker, pussekluter munnstykker og mye mer. Bidrag som har betydd veldig mye for oss. Som jeg har skrevet tidligere oppfordrer jeg alle i Norge som har mulighet til å gjøre sine innkjøp hos denne koselige og kunnskaprike damen. Les mer om butikken her http://panoramamusikk.no/om-oss 

Jeg husker også når skoleåret 2015/2016 skulle starte, vi manglet en trompet og det var en meget trist elev som dessverre ikke fikk begynne. Hun hadde så lyst til å spille trompet, men det var ikke flere trompeter. Jeg så tårene i øynene hennes og vurderte om jeg nok en gang skulle låne bort min egen trompet.Da jeg kom hjem fra skolen den eftermiddagen fortalte jeg om denne episoden på Facebook. Noen timer senere tikket det inn  en PM fra en gammel arbeidskollega Axel Sæther: Jeg kjøpte din gamle trompet for mange år siden. Siden jeg ikke bruker den vil jeg gi den til korpset ditt. Omtrent slik lød meldingen. Trompeten ble levert i mors leilighet i Drammen. En drøy måned senere var den på plass her og en meget glad jente kunne få sine første spilletimer. 

Julen 2015 spilte vi inn nok penger til at noe av trommeutstyret kunne fornyes. To ministortrommer ble bestilt fra en musikk butikk i Nang Rong (ca 60 km fra skolen). Her ble det gjort en feil når varene ble sendt slik at i stedet for 2 stortrommer kom det 2 paradetrommer. Nipaporn tok kontakt med butikken som beklaget og de skulle umiddelbart sende oss de riktige trommene. Hva skal vi gjøre med de to trommene som ble feillevert? Spurte hun. Siden innehaveren av butikken skulle gifte seg og samtidig syntes at dette prosjektet med korps på skolen var ett flott tiltak donerte han de to feilsendte trommene til oss, for good luck. Dermed fikk vi nye paradetrommer også. Takk til musikkbutikken i Nang Rong

Det har kommet inn mange bidrag på vår konto i Norge. Nok en gang tusen takk til alle dere som har satt inn penger der (konto nr: 97105315051 står i mitt navn Hans Petter Iversen). For disse pengene er det bla kjøpt  inn  1 minitrompet, 1 trompet, bekken, totalt 14 melodicaer samt noe rekvisita og  uniformer til samtlige musikanter. 

Uniformer kjøpt inn for donerte penger

Vil dere ha  en tenorsaksofon? Var en melding som tikket inn via Facebook for noen måneder siden. Selvsagt ville vi det. Riktignok har jeg liten (les ingen) erfaring med treblås, men learning by doing, har virket før. Så Elisabeth som var mellomkvinne i denne donasjonen sørget for at saksen ble levert på Haslum hvor min gode venn Odd Geir Antonsen plukket den opp og tok den med til Thailand. Saksen er stor og tung så dette oppdraget medførte at han ikke fikk med seg så mye annen bagasje. Men han var like blid for det. Tusen takk til Elisabeth, Anton og giveren av saksen, henne har jeg dessverre ikke navnet på.

Saksen er nå tatt i bruk og saksofonisten debuterte i samspillet i går. Med kun en og en halv måned med undervisning fra en som ikke vet hva han lærer bort låt det likevel bra der hun spilte. Utrolig deilig med ett horn som ligger litt i dybden.

Hans Petter Iversen sitt bilde.  Første spilletime
 

Denne uken har vi hatt besøk av Kåre  nok en gang. Det var hyggelig for meg å få besøk og to av formiddagene  ble mine naboer underholdt med trompetjamming, noe de sikkert satte pris på. Kåre ble med ut til skolen på 3 øvelser, her fikk han delta på gruppeøvelse med noen av trompetene og lære Welcome to Buriram. På torsdagens øvelse fikk han prøve seg som ordensmann i trommegruppa, noe som gikk veldig bra. Så Kåre hvis du noen gang flytter hit til rismarkene skal jeg sørge for at du ikke kjeder deg. Vi kan spille jazz på dagen og undervise korps på ettermiddagen. Han hadde også med seg litt rekvista til oss. Tusen takk Kåre både for hyggelig samvær og nok ett bidrag til korpset.



Nyttårsgaven fra Kåre

Kjære leser. Uten disse fantastiske menneskene som stadig vekk støtter oss hadde det ikke eksistert ett musikktilbud til 27 elever ved Nong Thago skole Buriram Thailand.  

Vi øver videre mot korpstur.

Neste oppdatering kan fort komme før du aner

 

NYTT ÅR OG NYE MULIGHETER

Tiden går fort og vi er allerede drøye to uker inne i det nye året. Korpsøvelsene er godt i gang og en tur til Thepsatit sammen med gode venner har det også blitt tid til. Så her kommer en liten oppdatering fra de siste dagene.

KORPSET

Etter en vellykket julespilling og påfølgende nyttårsferie er vi må i full gang med å øve mot korpsturen til Pataya i mars. Siden det bare er to trompeter som fortsetter neste skoleår har jeg gjort om litt på undervisningen. Det er kun de to trompetene som fortsetter som får enkelttimer resten av skoleåret. Jeg har delt trompetene i to grupper og kjører dermed gruppeøvelser i stedet for enkelttimer, foreløpig har det vært stor sucse. I Pataya kommer vi til å bruke de samme låtene vi har brukt i hele år, minus julesanger. I tillegg er vi i ferd med å øve inne What a Wonderfull World. Blir det tid så kanskje det blir mer. Vi får se. I dag skal saksofonen debutere i samspillet. Saksofonisten kan ikke alle låtene  enda men tre av dem har hun i fingrene.  Da hun fikk beskjed i går om at hun skal spille sammen med resten av bandet i dag ble hun kjempeglad. Spennende å høre hvordan det låter med tenorsaks.

TUR TIL THEPSATIT

Forrige helg gikk turen til Thepsatit. Alltid hyggelig å besøke min gode venn Anton. Denne gangen ble ett vennepar med og dermed kunne jeg være baksetepassasjer på det meste av turen. I tillegg til sosialt samvær ble det tid til en tur på kaktusfarmen (tidligere omtalt), steinparken (også tidligere omtalt) samt Hin Jam nasjonalpark. En stopp for å kikke på de gigantiske vindmøllene ble det også.

Hin Jam nasjonalpark ligger på ett fjell med samme navn. På toppen er man på 846 meter og det er en flott utsikt der oppe.



På toppen av fjellet.

Etter å ha beundret utsikten forflyttet vi oss til den andre siden av fjellet. Her er det flotte steinformasjoner og ett vakkert landskap. Selv om vi var høyt oppe var det godt og varmt så svette ble vi der vi gikk rundt og tok bilder.



familien på tur

 



Etter noen timer i nasjonalparken var det på tide å ta en titt på alle vindmøllene som er bygget i området. Mektige saker og mange hundre av dem. Beklager å si det men Thailand ligger langt langt foran Norge når det gjelder vindkraft. På avstand ser disse viftene ganske små ut men når man kommer helt innpå er det store saker. Omkretsen på selve vifta er over 100 meter. Det lå utstilt ett vifteblad på bakken. Ja de er enorme



Vifteblad lengde mer enn 50 meter.

 Etter å fartet rundt hele denne dagen var det  fortjent med kaldt øl og mat utpå ettermiddagen. Trøtte var vi også blitt så det ble tidlig kvelden, siden avreisen hjem var planlagt tidlig dagen etter.  

At sjåføren endte opp med 200 Baht i fartsbot på vei hjem forbigår vi stillhet. Kontant betaling på stedet og ingen prikker i førerkortet. Kvitteringen for boten er gyldig i 24 timer. Det vil si at du ikke kan bøtelegges de neste 24 timene for den samme forseelsen. Thailand er herlig dere.

 

 

SAUENE OG GJETEREN

Ser at det er mange journalister som bruker spalteplass på at Norge har tidenes høyeste drivstoffpriser. Selvsagt får Siv Jensen og FRP skylden, og folk flest deltar i hylekoret. Husker de samme journalistene kom med regnestykker mens budsjettforhandlingene pågikk som viste at denne avgiftsøkningen var kun småpenger. De andre partiene på stortinget mente FRP var useriøse som ikke ville forhandle om bilpakken. Joda her er det om å gjøre å sverte de styrende på alle måter fra alle kanter. Mens rundt 86% av norske velgere klapper takten og mener FRP har brutt sine valgløfter. Gøy å se at Trygve fra Senterpartiet står fram på tv og kritiserer avgiftene. Jeg har nå sjekket hjemmesidene deres og her står det ingen ting om at de vil redusere avgifter, derimot står følgende: sitat    Senterpartiet ønsker at man prioriterer mer miljøvennlige fremkomstmidler fremfor bil. Dette har sammenheng med den miljøpolitikken vi ønsker å føre. Vi vil øke satsningen på gang- og sykkelveier. Det gir bedre folkehelse, færre biler og bedre klima. I distriktene vil gang- og sykkelveier sikre valgfrihet på steder der bilen i dag er det mest praktiske framkomstmiddelet. I byene vil det å legge til rette for flere syklende få ned antall biler og dermed redusere luftforurensning, støy og køer.  Sitat slutt. Så hvis noen av dere virkelig tror Senterpartiet vil sette noen avgifter da blir der lurt igjen.

Arbeiderpartiet Norges største parti og det partiet har flest velgere som ikke kan lese. Hadde dere lest partiprogrammet og hatt evnen til å huske hva dette partiet har gjort i Norge burde AP vært under sperregrensen. Men kjære leser. Jeg skal hjelpe dere. 

AP sier på sin nettside at de pr nå ikke har planer om å gjeninnføre arveavgiften etter den modellen som var i 2013, men panga skal de ha. Sitat Arbeiderpartiet legger ikke opp til å gjeninnføre arveavgiften etter den modellen som var gjeldende for 2013, men har i vårt alternative statsbudsjett foreslått at formuesskatten skjerpes slik at samlet skatt på formue blir om lag som i 2013. Sitat slutt.  Dette betyr økt skatt. 

Mange kritiserer FRP for at bompengene ikke blir fjernet. Men nok en gang 86% av velgerne vil ha bompenger. AP og SP var i media og kritisert regjeringen for rekord i innkrevde bompenger. La oss se hva disse partiene skriver om dette på sine nettsider. Sitat AP: Arbeiderpartiet støtter bruk av bompenger der det er lokal tilslutning til det. Det er ikke slik at bompenger kommer i stedet for statens veibevilgninger og at disse har gått ned når bompengene har gått opp, slik noen hevder. De fleste bompengeprosjektene er delvis finansiert av offentlige penger og delvis av pengene som kreves inn i bomstasjonene.Sitat slutt. De lyver så det renner i tillegg. Sitat AP I Oslo og Akershus støtter et stort flertall innbyggerne fortsatt innkreving av bompenger, under forutsetning av at pengene går til kollektivtransport, veiutbygging og tiltak som reduserer miljøproblemene. Innbyggernes støtte har økt de siste årene.​ Sitat slutt. Nei folk flest støtter nok ikke bompenger. Men folk flest gidder ikke engasjere seg og da tenker AP den som tier samtykker. Senterpartiet ved Trygve har gått høyt ut på banen om bompenger men han satser også på at folk flest ikke har lest hva partiet mener. Dette er hentet fra SP sine nettsider. Sitat. Nye veier finansieres som en kombinasjon av bompenger og statlige budsjettbevilgninger.​ Sitat slutt. 

Jeg kunne fortsette og ramse opp veldig mye mer. Men lar det ligge. Jeg vet det er nytteløst for sauene vil uansett følge gjeteren sin , men de breker til hverandre og resten av flokken. Plutselig er de på slakteriet hvor de blir flådd, men da er det forsent. 

Kilder er http://arbeiderpartiet.no/  og http://www.senterpartiet.no/

 

SLIK VAR JUL OG NYTTÅR HER PÅ RISMARKENE

Så er 2017 her og jul og nyttårsfeiring er så og si over. Her er ett lite tilbakeblikk på jul, romjul og nyttårsaften. Slik den ble for meg denne gangen.

Siste innlegg ble skrevet på julaften samtidig som ribbe og annet ble gjort ferdig slik at jeg hadde noen timer fri til å spille med korpset på våre tradisjonelle julekonserter.

Musikantene var sånn passe presise i år. Dvs at vi var litt forsinket i henhold til skjema, men godt innafor i thaitid. Dette skulle vise seg å være en fordel siden mange gjestene på Noy og Kells restaurant også gikk på thaitid. Så her var det bare å ta det med ro. 

Men godt og vel 40 minutter senere enn annonsert var vi klare utenfor Sportsbaren som var første stopp. Det meste lår bra,gjestene var fornøyd og hatten ble fylt med bidrag til korpset. Etter en konsert på 15 minutter gikk turen litt lenger bort i gata til Noy og Kells restaurant. Nå var det ankommet flere gjester og det var nesten fult der. Nok en gang leverte musikantene og det publikum var fornøyd. Dessverre hadde vi ikke Deilig er den himmel blå, på programmet. Men kjære danske fans, mulig neste år. Ønsket er notert.

ferdigspilt i sentrum var det neste stopp hjemme hos meg. Alle gjestene var ankommet og ventet på den eksklusive konserten son var annonsert. Flere av trompeten begynte dessverre å bli slitne så jeg må nok innrømme at det låt bedre inne i byen. Men gjestene var fornøyd og hatten ble nok en gang fylt med bidrag til korpset.

Tusen takk til alle som bidro.

Etter endt spilling dro korpset sammen med to av skolens lærerinner på restaurant for å nyte julegaven fra meg. Jeg ble igjen for å ta meg av mine gjester. Vi koste oss utover julekvelden med ribbe og alt tilbehør. Akevit ble det også. Da siste gjesten ruslet hjem 0100 var det en sliten men fornøyd vert som sovnet som en stein. 

Jul er jo ikke noen høytid som feires her i Thailand og søndagsfri er det heller ikke alle som har. Så første juledag dro Gail på jobb og jeg tok meg av diverse annet forefallende arbeid. 2. Juledag var det årets siste kontor som vanlig veldig hyggelig.

Resten av romjula ble det korpsøvelser og egentlig en helt vanlig uke. Men det kunne merkes på trafikken at det nærmet seg nyttår. Nyttår er den store familebegivenheten her i Thailand. Alle skal hjem til nyttår det er lange køer på veiene busser og fly er fulle. I år har kongen gitt en ekstra fridag og siden det også er slik her at hvis en offentlig fridag faller på en søndag blir det fri påfølgende mandag. Så nå i inngangen til 2017 er det fri både 2.og 3. januar. Så med en slik langhelg benytter de fleste anledningen til å besøke familien. Slike besøk betyr mye god mat og drikke gjerne døgnet rundt.

Nyttårsaften var vi bedt til en av Gails slektninger ute på bygda. Forresten, nyttårsaften blir litt feil, klokka 1000 reiset Gail ut, jeg tok bilen og ankom en time seinere. Da var festen i full gang, mat øl og god stemning. Som sjåfør takket jeg høflig nei til øl. Istedet ble jeg med Gails bror bort til fiskedammen hans for å se på når han kastet garn for å få fisk som skulel brukes seinere på dagen. Deilig med en rusletur, og gøy å se hvordan han gjorde dette. 



Garnet trekkes



Fiskedammen

Tilbake med dagens fangst kom spørsmålet. Kan du spille og synge slik du gjorde under Songkran? Ikke nei i min munn, så det var bare å reise hjem hente anlegg, horn og alt annet som skulle til. En time seinere var jeg i gang. Det jeg trodde skulle bli en liten seanse på en time eller noe sånt ble noe helt annet. Jeg spilte og sang i nesten 5 timer, kun avbrutt av noen korte pauser. Men skikkelig gøy å spille når det danses klappes og folk maser på mer hver gang det er pause. 



Publikum kom og gikk. Varieret fra 5 - 6 til over 20

 

Men alt har en ende også denne festen. Starte tidlig gå hjem tidlig. Da klokka var rundt 1930 var det på tide å komme seg hjem. Fortsatt var det noen som ville ha mer musikk men jeg begynte å bli sliten og i tillegg vill jeg gjerne kjøre hjem før det ble alt for sent. Antallet sjåfører med promille stiger raskt på en slik kveld og jeg hadde ikke lyst til å støte på noen av dem, så derfor best å komme seg hjem før thaiene skulle ut på veien. Det gikk bra uten noen alvorlige episoder. Det var deilig å sitte hjemme hos seg selv nyte en kald pils og kjenne roen senke seg. Årets siste timer ble tilbrakt under dynen, vel virende om at fyrverkeri er oppskrytt.

Godt Nytt år folkens 

Her er ett klipp fra julaften https://youtu.be/x7v__EA1o94

 

 

GOD JUL TIL ALLE LESERNE

Her på rismarkene er klokka litt over 12 på julaften. Ribba skal snart i ovnen, alt annet bortsett fra potetene skal bare varmes. Å tenker du nå. Det er tidlig julemiddag i Thailand. Nei det er ikke det men her må det planlegging til.

For å bruke Egon Olsen sine ord.

Aksjonen starter omtrent nå.

Ribba går i ovnen ca 1230. Mens den steker skriver jeg ferdig dette innlegget bærer ut ett bord som skal brukes i kveld samt parkerer husets motorsykler slik at de ikke er i veien på terrassen. Bruker også tiden på å røre tyttebær slik at disse er klare. God tid og ikke noe mas og stress.

1530 Ribba må være ferdig og sausen kan lages.

1615 Sette meg i bilen kjøre ut til skolen for å hente musikanter.

1700 Klare for spilling på sportsbaren

1720 Spille hos Noy og Kell

1800 Kjøre hele korpset hjem til meg for en eksklusiv konsert for mine julegjester. Noen fordeler er det med å drive sitt eget korps.

1830 Korpset drar sammen med 2 lærerinner for å spise thaimat på en lokal restaurant (julegave til barna fra meg)

1900 Varme opp det som skal varmes opp. Sjekke at potetene er i rute. Dagens første akevit nytes alene på kjøkkenet i samme slengen

1930 Maten er klar gjestene spiser og koser seg. Verten er fornøyd.

 Utover kvelden kose seg sammen med familie og gode venner. Blir sikkert litt julemusikk far Hans Orkester også.

GOD JUL FOLKENS

Hans Petter Iversen sitt bilde.

 

 

SÅ STUNDET DET DA MOT EN JULEHØYTID

Dagens tittel er ett sitat fra Ole Paus, Den Enbente Fader. Ikke hørt den før? http://www.youtube.com/watch?v=kBxYhsgf-WU

Som dagens overskrift sier så må dere huske på å gi full gass denne siste uka. Ikke glemme noe, gaver til alle, helst litt dyrere enn det de fikk i fjor. Vaske heimen, finne fram pynten, kjøpe juletre og julenek. Julenek ja. Husker jeg satt hjemme hos en kamerat noen dager før jul, for noen år siden. Det ringer på døren, kameraten min åpner og utenfor står det en som skal selge julenek. Nei takk. Sier kameraten. Jeg har nok med det neket som står på kjøkkenet. Så smalt han døra igjen. Noen minuttersenere gikk jeg ut den samme døra uten at noen la merke til det i den høylytte krangelen fra kjøkkenet. Så forsiktig med julenek folkens.

Har du ikke kjøpt ribba ennå? Dårlig planlegging sier nå jeg. Er du ikke klar over at det bli tomt? Hva skal du gjøre hvis du venter for lenge slik at butikken er utsolgt? Nei ribba må du kjøpe i morgen. Ikke glem alt tilbehøret. Tenk om du ikke får tak karve til surkålen? Skandale. Kom igjen, det er søndag i dag men det finnes da søndagsåpne butikker ikke sant. Kom deg ut nå og stress videre mot jul.

Hva jeg gjør? Nei her er det stille og rolig ikke noe julemas av noe slag.

Husker hvordan det var da jeg arbeidet i kjøttbransjen i Norge. 12 - 15 timer på jobb hver dag de siste ukene før jul og gjerne  7 dager i uka. Å joda julaften også, etternølerne ville jo ha fersk farse og julepølse den 24 så den gangen var det opp klokka 0500. Ferdig ved 12 tiden den dagen for så å reise hjem og hjelpe til med julemiddagen. Det ble mange julemiddager i den perioden hvor man hang litt med hodet og fikk sinte blikk fordi man var så sliten at man helst ville legge seg. Men jeg holdt da ut. Så til dere som leser dette. Tenk litt på de butikkansatte og de som produserer de ferske julevarene du kjøper. Jeg vet at mange av disse gruer seg til desember og jul. 

Det å bo i ett land som ikke feirer jul er deilig. Joda de selger julepynt og plastjuletrær her så hvis man vil kan man alltids lage julestemning. Men det finnes ikke noe stress og mas alt går i det vanlige litt rolige thaitempoet. Det tempoet som gjør at medisin for høyt blodtrykk nok selges i mindre kvanta her enn i Norge. 

Skal jeg feire feire jul?  Ja på min måte, ingen gaver ikke noe juletre, men har litt glitter fra i fjor som skal henges opp utenfor huset. Den 24 så skal jeg i år som de foregående årene ta med korpset rundt i byen og vi skal spille utenfor de to restaurantene som  er åpne denne kvelden en norsk og en dansk. Etter dette tar jeg med korpset hjem til meg hvor det skal spilles for mine middagsgjester. I år som i fjor har jeg invitert gode venner på ribbe og surkål. Det går også rykter om at det kan bli akevitt. Når gjestene har gått hjem så er min julefeiring over. 

Men dere i Norge stå på og gi alt, så blir det jul i år også.



Bildet er fra min første julaften i Thailand 2012

 

GRAVØL OG GRAVMONUMENT

Som dere ser av tittelen på dagens innlegg, det har vært noen hektiske dager her på rismarkene.

Fordi skolen fortsatt var opptatt med idrettsleker ble det ikke noe øvelse på lørdag. I stedet startet jeg dagen med en sykkeltur. Deilig å sykle tidlig en lørdagsmorgen mye mindre trafikk enn ellers, samtidig var det også greit å gjøre noe sunt.For det var en mye mindre sunn aktivitet som var planlagt litt seinere denne dagen. 

Klokka 1300 var jeg som vanlig klar for en times engelskundervisning med mine privatelever ved Mjøsas bredd. For nye lesere: Bankruat Mjøsa er ett ganske stort vannreservoar som ligger noen km utenfor byen. Her har min gode venn Snai åpnet en liten resort og en restaurant som i mine øyne har den beste thaimaten i distriktet. Dette er ett sted jeg besøker ofte. Her kan jeg innta lunch med drikke for 65 THB (dagens kurs ca 16nkr). Skal jeg lage mat i heimen blir det ikke så godt og stort sett dyrere. Snai har det siste året fått veldig mange nye gjester og restauranten går godt. Hun blir ikke rik men tjener nok til at hun og familien klarer seg bra og kan legge litt tilside.

Nå er dette historie

Kapov gai

 

Her i Thailand, som ellers i verden, er misunnelse utbredt. Så når Snai skulle fornye leiekontrakten på den tomta hun leier av ampur (kommunen), ble det problemer. Forklaring: Alle bygningene til Snai ligger på hennes eget land. Men hun har i noen år leid tomt av ampur ned mot vannet. Her har hun satt opp tre pavilijonger som går ut i vannet. Dette har som sagt blitt veldig populært og dermed var det noen som ville ha dette og bøy over Snai. Resultat ble at Snai nå må rive paveljongene og flytte serveringen inn på sin egen tomt. De som bøy over Snai i leie trodde at hun ville gi opp og selge alt til dem noe hun ikke ville. Dermed er det noen her nå som sitter med en leiekontrakt på en strand de ikke kan bruke. For det er ikke plass og heller ikke lov å bygge kjøkken eller andre ting på den biten de har leid. 

Da en times engelskundervisning var unnagjort ble det gravøl. Dette var siste dagen vi kunne sitte ute på vannet og drikke og spise. De siste par årene har det blitt en tradisjon at vi tar noen øl og litt mat her på lørdags ettermiddag. I begynnelsen var det Knut og Ola hvis han var i byens amt meg. Vi har alle reklamert for dette stedet og tiltaket, så de siste måneden har vi vært mange flere. Slik ble det også denne lørdagen. Det ble fullt, her var det mange som ville delta i gravølet og vise sin sympati for Snai. Det var Nordmenn, Dansker, Tyskere, Østerikere og Engelskmenn og selvsagt thaier. Vi hadde det trivelig der i sola, og tok ett verdig farvel  med uteserveringen på Mjøsa.





  Her er ett par bilder fra gravølet. De er tatt litt tidlig så det kom flere etterpå. Det nederste bildet er Knut og og Ola som sammen med meg startet denne tradisjonen. 

Nå blir det spennende å teste Snais nye restaurant på lørdag.

Gravmonument.

Endelig var det funnet en lucky day for å flytte svigermor og svigerfar fra huset og til åndehuset ved tempelet. Dette var egentlig planlagt til fredag den 2. men pga dobbelbooking i tempelet (noe de selvsagt ikke ville innrømme) ble denne seremonien flyttet til mandag 5. Det med dobbelbooking vet jeg, men har ikke sagt noe til familien om dette. Jeg så alle munkene ved ett annet hus hvor det var en stor seremoni da jeg syklet ute på bygda fredags morgen. Så derfor fikk familien min beskjed på torsdag at fredag 2. ikke var noen lucky dato for svigers, så det var derfor best å flytte vårt arrangement til mandag. Og slik ble det.

Som vanlig ble munkene hentet i tempelet ved 7 tiden. Nå skulle det messes og spises. Urnene med asken etter svigermor og svigerfar var satt fram på hedersplassen nærmest munkene. Denne delen tok ca 2 timer. Så ble munkene kjørt tilbake til tempelet. Deretter ble bilene fylt med mat og mennesker og svigermor og svigerfar skulle kjøres til sitt siste hvilested, tempelet. 

På forhånd var det murt opp fundament  og monumentet var også levert, men i deler. Tung var det også, så jeg var veldig spent på når kranbil eller traktor ville komme for å heise det på plass. 



Ingen maskiner her nei. Dette skulle ordnes med dugnad og muskelkraft. Da de to første elementene var på plass (se bildet) ble den asken som ikke var i urnene tømt ned her mens seremonimesteren fremførte noen bønner. Deretter var det på med flere elementer og monumentet vokste seg høyere og høyere. Jeg var helt sikker på at dette kom aldri til å gå. Etterhvert kom det ett stillas men det var heller ikke høyt nok. Så da de siste delene skulle på plass arbeidet vi i tre høyder. Jeg og noen andre sto på bakken og løftet opp til de som sto på stillaset, deretter måtte de løfte videre til de som hadde klatret opp på selve monumentet. Vi fikk det til. Åndehuset er det største og har den fineste utsikten på hele tempelet.



 

Da alt var ferdigbygget ble urnene satt inn i monumentet mens munkene messet og sang. En vakker og verdig seremoni for svigerfar og svigermor.



 

 

SANNELIG PÅ TIDE MED EN OPPADTERING

Joda, det er nok å finne på for tiden. Dermed har denne bloggen fått lide under manglende oppdatering. Men nå kommer ett tilbakeblikk på den siste tiden.

Jeg begynner med saksofon. Taho som den nye saksofonisten heter har gjort store fremskritt. Dette på tross av en lærer som underviser i noe han nesten ikke kan. På siste spiletime hun hadde før denne ukens avbrudd (grunnet parade, mer om det lenger ned) ga hun meg bakoversveis. "Spill noen lange toner for å varme opp, pust og horn" sa jeg til henne. Da skjedde det. Hun trøkket til og tonen som kom fra hornet var en herlig litt hes og fyldig tenorsaks lyd, jeg kaller det Bjarne Nerem sound. Vi brukte mye av denne spilletimen på å holde på denne tonen. Så øvde litt på Jingle Bells med tildels samme flotte klang. Jeg håper og tror vi har en stor saksofonist på gang. De av dere som behersker saksofon må gjerne sende meg noen tips om undervisning på dette hornet. Jeg famler litt i blinde. Men tror jeg har ett naturtalent av en elev.  Vurderer sterkt nå å kjøpe meg en billig Kina saksofon slik at det blir enklere å lære bort. Men det er ett kostnadsspørsmål.

I slutten av forrige uke kom også minitrompeten. En søt liten sak til en billig penge. I norske kr rundt 900, made in Kina men helt ok til vårt bruk. En stolt musikant som lenge har slitt med en litt for tung trompet har nå spilt på denne en uke og er kjempefornøyd. Mens trompeten hun hadde først var for tung til å ta med hjem, er denne minitrompeten med hjem hver dag og hun øver og gjør fremskritt.



Stolt musikant med ny trompet

 Denne uken har gikk også den store spillejobben av stabelen. Det var ett mye større arrangement i år og mange hundre elever som skulle parade. I år som i fjor var det også 3 andre korps. Ingen av disse korpsene hadde skikkelige horn, kun melodica, trommer og klokkespill. Musikantene ble skjerpet og ga jernet. Det låt fortreffelig og vi fikk mange gode tilbakemeldinger. Trommegutta, som har vært en utfordring skjerpet seg (som vanlig) og det meste av ble veldig bra. På skala fra 1 - 10, må jeg gi trommene en sterk åtter. Bandet totalt spilte til en nier. Jeg tok meg tid til å takke hver og en musikant for en flott innsatsetter at paraden vær ferdig. Neste store spillejobb blir den 24.desember, selveste julekvelden. Jeg vet at det er mange som ser fram til at vi kommer og underholder under julemiddagen. Så herved bekreftet vi spiller same same som i fjor.






De øverste bildene far skolen før avreise. Nederste bilde vi er klare for avmarsj.

Neste oppdatering? Joda den kommer nok plutselig

SNART SPILLEOPPDRAG

I år som i fjor har vi blitt bedt om å spille på ett stort idrettstevne i Prakonchai (nabobyen). Det at vi blir spurt i år også er en fjær i hatten for oss. De av dere som har fulgt bloggen ett år husker at skrev om dette i fjor også. Dette er en idrettsturnering for videregående skoler, noen av disse skolene har sine egne korps med musikanter fra 15 år og oppover. Så kommer vi marsjerende med musikanter fra 8 - 12 år. Herlig. I fjor spilte vi fletta av de andre, det skal vi prøve i år også. Nå har vi også Thailands nasjonalsang på plass så i år kan jeg nikke og bekrefte at vi kan spille denne når flagget heises ved åpningen av lekene. Både musikanter og musikalsk leder gleder seg dette. Nærmere bestemt torsdag 1.desember. 1 uke til fra i dag.

For en uke siden, altså forrige torsdag var nok en gang trommene den store utfordringen. Noen av disse gutta liker å finne på nye rytmer, nytt tempo og gjerne litt fri og improvisert marsjering i tillegg, det kan være morsomt en gang, men ikke en hel øvelse. Dette har skjedd før også, men nå på torsdag tok det helt av. Derfor, alle blåsere ble sendt hjem etter 1/2 øvelse. Deretter holdt jeg en tordentale til trommegutta, som ble simultan oversatt av Nipaporn. I denne tordentalen sa jeg klart i fra at vi fint kunne klare oss med to trommer og de kunne Nipaporn og jeg spille (blank løgn). Så hvis gutta ikke ville være med å spille i korpset var det nå de skulle gå hjem. Men ville de derimot fortsette å spille, gå i parade den 1.desember, spille på julaften, og være med på korpstur i mars, så forventer jeg at dere kommer på øvelsene gjør som dere får beskjed om. Alle gutta (8 stykker) ble stående og de ropte ja i kor da jeg spurte om de ville være med.  Etter denne talen hadde vi en fantastisk gruppeøvelse hvor alt inkludert trommemarsj  ble øvd inn så det var perfekt. I dag er det ny torsdag og jeg er veldig spent på om dette sitter når resten av bandet er der. Noen av blåserne har klagd til Nipaporn og sagt at jeg måtet lære opp noen nye trommer. Nå håper jeg gutta stiller skjerpa i dag slik at de gjenvinner tilliten hos sine medmusikanter. .  




 

NESTEN ERKLÆRT DØD

Det var på lørdag, klokka var sånn ca 0930 og jeg var godt i gang med gruppeøvelse for trompetene ute på skolen. Telefonen ringer, navnet til en venn dukker opp i displayet. Denne vennen vet at jeg er på skolen og jobber, i tillegg skal vi treffes seinere på dagen. Jeg svarer ikke. Det går 30 sekunder, det ringer igjen, kameraten gir seg ikke. Jeg pleier ofte å si at; er det noe viktig så ringer de alltid tilbake, med dette i bakhodet ber jeg musikantene stoppe å spille og jeg tar telefonen. Hallo, sier jeg bryskt. Å takk og pris svarer det, du lever. Ja, sier jeg. Skulle jeg ikke det? Politiet har ringt og sagt at du hadde kjørt deg i hjel, svarer min venn. Det viser seg at en utlending med rød motorsykkel var forulykket like utenfor byen. Vedkommende hadde ikke hatt papirer på seg og siden han hadde rød motorsykkel og lignet litt på meg trodde politiet at det var meg.  

Etter å ha snakket med kameraten går det ikke mer enn 10 sekunder før Gail ringer. Hun er helt fortvilet, hun har også blitt oppringt av politiet med beskjed om jeg muligens hadde omkommet i trafikken. Hun var blitt bedt om å komme på sykehuset for å se om det var meg. Jeg prøver å roe henne over telefonen men det nytter ikke. Jeg forklarer mine trompetelever at vi må slutte litt tidligere i dag fordi jeg må hjem og bevise at jeg er i live.

Da jeg ankommer heimen 20 minutter etterpå, blir det både kyss og klemmer, samt tårer. Både Gail og datter er overlykkelige for at jeg lever. Begge er fortsatt i sjokk over beskjeden fra politiet, spesielt Gail er bleik og skjelver. Jeg tar opp telefonen og sjekker den. Mange ubesvarte anrop der, jeg hører ikke telefonen når jeg kjører motorsykkel. Jeg ringer tilbake til samtlige og bekrefter at jeg lever.

Gail er veldig bekymret da jeg to timer seinere skal opp på Mjøsa for å undervise i engelsk. Ta bilen sier hun, ikke motorsykkel. Jeg beroliger henne med at jeg alltid kjører forsiktig og bruker hjelm. Hun er ikke helt overbevist. Jeg foreslår at hun og datteren blir med  på hennes motorsykkel så kan vi kjøre sammen opp og spise lunch før jeg begynner med undervisningen. Slik blir det.

Etterpå har jeg tenkt mye på dette og hvilket sjokk det må være å få en slik beskjed. Kanskje burde det lokale politiet ha sjekket litt bedre før de begynte å ringe rundt. Men de har begrenset med ressurser så mulig det er slik de må jobbe.  Slike feil har jo også skjedd i Norge, hvor de faktisk har store ressurser.

Uansett ha en fin dag folkens

LOY KRATONG OG SAKSOFON

Hva har Loy Kratong med saksofon og gjøre? Ingenting. Men så lang denne uka har det vært både Loy Kratong og oppstart på saksofon. Så i dette innlegget litt om begge deler.

La meg start med Loy Kratong. Loy Kratong er en markering ved fullmåne i november, da skal risen være høstet og sinde regntiden da er slutt skal alel vannmagasiner være fulle. Dette var min 4. Loy Kratong og den roligste. Mange var spente på om det i det hele tatt ville bli noen Loy Kratong i år siden Thailands høyst elskede konge døde. En måneds landesorg var faktisk over den 14. og dermed ble det Loy Kratong i år også. Men i en veldig dempet versjon. Bak huset mitt så er det en park og ett stort vann. Her blir denne festivalen arrangert hvert år. Normalt starter det tidlig på dagen med stor parade gjennom byen. Men som ventet, ingen parade i år.

Fra paraden 2013

2014

Etter å ha spist middag kom mørket sigende og det var på tide å gå opp til vannet for å følge tradisjonen med å sette ut en liten flåte med lys og røkelse, altså en kratong. Mange lager disse selv, men vi satset på å kjøpe en på veien opp til vannet. Det var ikke så lett i år. Normalt står det selgere langs hele veien og tilbyr kratonger i alle størrelser og prisklasser, det var det ikke i år. Kun 3 stykker som solgte og de lagde på bestilling. Etter 5 minutters venting var vi innehavere av to stykker og gikk opp til vannet for sjøsette denne. I parken ved siden av vannet hvor det normalt skulle vær sene med musikk en boksering for thaiboksing samt masse boder som selger mat og drikke var det helt tomt. Lyktene som vi normalt kan  kjøpe og sende opp var heller ikke å få kjøpt i år. Det var mange mennesker i samme ærend som oss, men en veldig dempet og rolig stemning. De store kratongene som de forskjellige lokallagene setter ut var heller ikke på plass i år. Men det var nydelig med alle de små som drev på vannet. Vi sjøsatte våre to kratonger før vi ruslet hjem.

Slik så det ut i år

Det var også annonsert en flott fullmåne i år, den største på 70 år, denne var det ikke så lett å få øye på da det var litt skyer, som selvsagt var der hvor månen befant seg. Men jeg fikk da tatt dette bildet etter litt venting



Jeg avrundet hele aftenen med en liten akevitt fra Gamle Oppland, noe som har blitt en tradisjon. Siden det ikke var noen flygende lykter å se på denne gangen ble det tidlig kvelden. Dagen etter skulle jeg tross alt starte som saksofon lærer igjen,

Saksofonen har ligget hjemme hos meg i noen uker. Da den kom var det skoleferie, så var det å komme i gang med bandet etter ferie samt å speide etetr noen som var større enn saksofonen. Det måtet også være en som gikk i 5 klasse eller lavere, jeg kunne ikke se noen grunn til å ta inn en som skulle bli borte fra skolen om 6 måneder. Jeg fant musikanten blant melodica jentene. Jeg snakket med Nipaporn først, slik at jeg var sikker på at hun hadde minst ett fullt skoleår igjen på skolen vår. Det hadde hun. Om hun kunne være interessert i å spille på korpsets dyreste horn? Joda det ville hum gjerne prøve. Så i går, tirsdag, var det første spilletime. Jeg brukte to timer i heimen på å prøvespille samt finne ut av grep og munnstilling. Fikk det da til men bevares en tenorsaks er tung.

Ute på skolen var det en spent jente som sto og ventet da jeg ankom klokken 1500. Jeg demonstrerte først hvordan den skulle settes sammen og fikk da også blåst ett par låter slik at hun kunne høre at den virket. Så pakket jeg saksen ned i kofferten og overrakte den til den nye musikanten. Nå kan du pakke opp og sette den sammen, var første oppgave hun fikk. Jeg hjalp henne litt med å få flisa på plass men ellers fikset hun resten. Hun var ikke lite stolt da det ble lyd på første forsøk. Vi holdt på en drøy halvtime og de siste 5 minuttene spilte hun det som med litt godvilje kan kalles Mary Had a Little  Lamb. Da spilletimen hennes var ferdig spurte hun Nipaporn om noe. Nipaporn oversetter til meg og sier: Hun spør om hun kan få spilletime 3 ganger i uka, tirsdag, onsdag og fredag. Selvsagt får hun det, Ikke noe som gleder meg mer enn når musikantene vil spille mer.

    En stolt saksofonist

  Lærer og elev

Tida går, så på tide å komme seg ut på skolen for mer musikk

 



 

 





 

VERDEN GÅR VIDERE

Presidentvalget i USA er historie, det er allerede skrevet så mye om det at jeg skal nesten la det ligge. Men bare nesten. Jeg er jo litt stolt av at det er slike som meg som i følge både Amerikanske og Norske medier er skyld i at det ble (i deres øyne) valgt feil person. Hva mener jeg når jeg skriver "slike som meg"? Jo hvit mann 50 + med lite utdannelse. Altså det som medier og de med lang utdannelse kaller dumme folk som ikke vet sitt eget beste. Jeg velger å kalle oss: Vi som sluttet skolen og utdannelse mens vi ennå kunne tenke sjæl. Hvem som har rett vet ikke jeg, men syntes nå jeg har klart meg ganske bra her i livet, selv om de etablerte eksperter mener noe annet. Men dem om det.

Nok en korps uke er også snart historie. Snart historie fordi det er lørdag morgen og ukas siste øvelser er om en times tid. Vi øver julemusikk og vedlikeholder resten av reportaret vårt slik at vi skal være klare for den 30.november som er første spilleoppdrag. Til tirsdag blir det ny saksofonist i bandet. Vi var så heldige å få en tenorsaksofon fra Norge. Dette er for mine småvokste elever ett veldig stort horn, så jeg har brukt litt tid på å finne en som er større enn hornet. Nå er vedkommende funnet og vi starter opplæring til tirsdag. Her må jeg gjøre som når jeg underviser på trombone, bruke luftsaksofon. Bra jeg har mye erfaring på luftgitar fra min ungdom. Hvis noen jeg kjenner vil bytte en luftgitar mot en luftsaksofon ta kontakt. 

Stort horn for småvokste barn

Jeg tenker at dette får være nok for i dag. Nå er det ut på skolen for ett par timers øvelse. Etter det lunch og Engelsk undervisning på Mjøsa. Før dagen rundes av med ett par pils sammen med gode venner. 

Ban Kruat Mjøsa 

 

Ha en god helg folkens

 

 

TILBAKE TIL HVERDAGEN

Så var denne skoleferien historie, deilig å være tilbake på skolen. Barna satte nok mer pris på 4 uker ferie enn det jeg gjorde.

Den siste uka av ferien ble det bla en tur til badebyen Pattaya. Jeg reiste sammen med min gode venn Anton, både han og jeg hadde en del ærender å ordne så det var greit å komme seg en tur mens det enda var ferie. Vanligvis når Anton og jeg tar denne turen skjer det på 2 hjul. Slik var det planlagt denne gangen også. Dagen før avreise ble Røde sjekket. Det ble etterfylt luft i dekkene, kjedet ble smurt opp og tanken ble full. Dermed var han klar til planlagt avreise kokken 0600 dagen etter. Anton kom hjem til meg ca 0530 og var litt bekymret. Han hadde sett mye mørke skyer og var nesten sikker på at han hadde fått ett par vanndråper på seg, nei dette lovet ikke godt, mente han. Mener du at vi heller bør ta bilen? Spurte jeg. Up to you, svarte han. Nei, sier jeg. Du er eldst så du velger. Bil, var svaret. Så dermed pakket vi om fra toppboks til bag, og Mørke Blå skulle få sin første langtur. Anton gjorde ett riktig valg. Vi hadde blitt veldig våte hvis vi hadde kjørt på 2 hjul. Nå satt vi istedet behagelig inne i Mørke Blå med musikken passe høyt og klimaanlegget stilt på 23 grader. 

Badebyen kunne by på pent vær

Vel framme sjekket vi inn på hotellet og gikk en tur for og få lunch. Da lunchen var fortært var det ut å gå. For å gjøre en lang historie kort så fikk vi ordnet det vi skulle. Trimprogrammet på telefonen min gratulerte meg med nye rekorder flere ganger i løpet av turen. Når man ikke er helt sikker på hvor man skal, men vet at butikken ligger ca i en bestemt retning kan det fort bli mange km til fots. Og det ble det.  Da vi satt i bilen på vei hjem etter to netter i Pattaya var vi begge enige om at det hadde vært en fin tur.

Vi kom hjem på lørdag og rakk akkurat å møre guttene, som allerede satt hos Snai ved Mjøsas bredd. Guttene ble litt sjokkerte da jeg bestilte cola til maten, men etter 37 mil på veien var jeg mer sugen på sukker enn på alkohol. Ok da, det ble ett par øl seinere på lørdag. 

Søndag morgen reiste Anton hjem til Thepsatit, mens jeg dro for å vaske Mørke Blå. Han var blitt ordentlig skitten på turen så på tide å gi han sin første spa behandling. Det var ikke bare jeg som hadde tenkt å skjemme bort bilen denne søndagen. Det var mange foran meg. Men med gratis kaffe og vann gjorde det ikke så mye å vente der en times tid. Fri wifi hadde de også. Da Mørke Blå var ferdig, reiste vi hjem og han fikk på seg burkaen. Det bygde seg opp med truende skyer i horisonten så best å kle på han slik at den nyvaskede lakken ikke ble skitten med en gang. Men hvor lenge var Adam i paradis? 1 time seinere får Gail telefon. Naboen til foreldrene er død, hun vil gjerne ut dit nå. Kan jeg kjøre henne? Kan jo ikke si nei til slikt, så mens regnet øste ned var det av med burkaen på Mørke Blå og ut på bygda bar det. Nå hadde det også blitt mørkt, og med prøveskilt hadde vi strengt tatt ikke lov å bruke bilen, men nød bryter lov. Vi fikk vist vår medfølelse og kondolert familien og etter to timer var vi hjemme igjen. Den planlagte middagen med lungemos og kokte poteter ble erstattet  med pølse og lompe. Så ble det tidlig sengetid. Mandagen skulle jeg jeg først ta morgenturen min på sykkel før vi skulle reise til Nang Rong for å få på skilt på Mørke Blå.

Mandagen startet med sykkeltur i akkurat passe sykkelvær. Dvs ikke for varmt og ingen vind. Etter at en svett kropp hadde fått dusjet og montert rene klær kjørte vi til,Nang Rong for å hente skilt. Prøveskiltene ble tatt av og Mørke Blå fikk montert sitt nye nummer både foran og bak. Da skiltet bak skulle monteres var dagen plutselig ikke så strålende lenger. Mørke Blå hadde fått bulk i bakskjermen og støtfangeren var også trykket inn. Han hadde blitt påkjørt mens vi var inne for å kondolere familien til avdøde i går kveld. Min venninne hos Nissan lurte på om jeg ville ha dette fikset med en gang. Selvsagt ville jeg det. Dermed ringte hun og ordnet med forsikringselskapet og oppretterverkstedet. Nok en gang glimrende service hos Nissan. Vi kjørte ut til oppretterverkstedet som lå 3 km utenfor byen. Her sto allerede mannen fra forsikringsselskapet og ventet på oss. Han fylte ut alle papirene og snakket med verkstedet. Jobben ville ta ett par dager var beskjeden. Vil dere sette igjen bilen nå eller komme tilbake i morgen?  Det viste seg at en av min gode venner var ca to timer unna Nang Rong, han kunne plukke oss opp på veien hjem. Dermed forlot vi Mørke Blå og sa ja til skyss hjem.

Bulken i Mørke Blå

 

Når dette skrives er det blitt torsdag, vi har blitt lovet at bilen skulle være ferdig flere ganger. Men fortsatt ingen bil. I går onsdag fikk vi beskjed om at bilen kunne hentes etter 1600 den skulle da være ferdig.  Men siden jeg skulle på skolen sa jeg til Gail at vi venter til torsdag morgen og vi ringer først slik at vi er sikre på at den virkelig er klar. Da vi ringte for to timer siden var de plutselig ikke sikre på om bilen var ferdig. Damen som tok telefonen skulle sjekke for så og ringe oss tilbake. Som sagt to timer er gått og telefonen er taus. Men slike beskjeder har jeg jaggu fått menge ganger i Norge også uten at det er blitt ringt tilbake. Dette er nok ett internasjonalt problem i mange bransjer. Vi får vente å se.

Nå har skolen og dermed korpset vært i gang i to dager. Alle trompetene har nå hatt sine enkelttimer denne uka og vi har hatt stort fokus på julemusikk. Jingle Bells var på plass før ferien, Rudolf er Rød på Nesen er 80% på plass og jeg skal nå skrive ett enkelt arr på White Christmas, spennende å se hvor mye julemusikk vi rekker å øve inn.  Jeg fikk også beskjed at kommunen ønsker at vi skal spille på ett stort idrettstevne (det samme som i fjor) og at datoen for dette er 30 november. Dermed er foreløpig terminliste slik

Fra tirsdagen enkelttimer

 

30/11  Parade

24/12  Spilling i forbindelse med julemiddager i Ban Kruat

Romjulen juletreff hjemme hos meg med julemusikk og god mat

Januar mulig spilling i bryllup

Mars korpstur til Pattaya med spilling i sjømannskirken.

 

Nå Ringte Gail til verkstedet. Joda bilen var klar. Så nok en gang aldri stol på når de sier: Vi ringer deg tilbake. 

Ha en fin dag folkens

 

  
 

DEN STILLE UKEN

Nå er det litt over en uke siden Bhumibol Adulyadej, Rama IX av Thailand døde. Selv om det stort sett har gått som normalt her på bygda er det noen ting som er annerledes nå i sørgetiden.

De fleste Thailandske nettsider er nå i svar/hvitt dette for å vise respekt for de som sørger. På tv er det bare sendinger fra sørgehøytidlighetene i Bangkok og reportasjer om kongen og hans liv. Jeg har også noen engelskspråklige kanaler i min tv pakke, disse er også for tiden sensurert og sender det samme som thaikanalene. Altså jeg har vel ca 700 kanaler i min tv boks og jeg har en mistanke (har ikke sjekket alle) om at alle sammen sender akkurat det samme for tiden. I følge regjeringen skal dette vare i 30 dager. Heldigvis så har vi nett tv og andre muligheter. 

Klær: Som utlending er jeg ikke pålagt å gå med mørke klær, men det anbefales å gjøre dette bla ved besøk på offentlige kontorer. Av respekt for Thaiene og det landet jeg har valgt å bo i, kler jeg meg i svart eller mørkeblå skjorte hver dag. Det skulle bare mangle.

De fleste festivaler og konserter er avlyst. Nå blir det spennende å se om Loy Kratong blir noe av i år. Denne store festivalen er avlyst på mange steder, men etter som jeg har skjønt er det opp de lokale myndighetene å bestemme om det skal bli festival eller ikke. Dette er en festival som er viktig for mange Thaier, Den markerer at regntiden er slutt og at alle vannmagasiner nå skal være fulle, samt at all ris skal være høstet.Jeg tror og håper at det vil bli en litt dempet festival uten parade og uten stor sene med musikk og dans. Dette finner vi uansett ut om noen uker.

Musikk: Det er for tiden forbud mot høy musikk. Jeg har blitt forklart at dempet musikk er ok, men høres den ut på gata er det for høyt. Normalt pleier jeg å øve litt trompet flere ganger i uka. Det kan høres langt utenfor huset. Jeg kunne selvsagt øve med mute og med døra lukket, men jeg har latt trompeten hvile denne uka. Det er en stor fordel at det for tiden er skoleferie, jeg tror ikke vi hadde fått lov til å ha korpsøvelser nå. Det er fortsatt en drøy uke igjen av ferien så jeg håper det er lettet litt på restriksjonene når skolen starter.

Det jeg bekymrer meg for er om vi kan spille på julaften. Vi har allerede  rukket å øve  inn noen julesanger og jeg hadde gledet meg til tidenes juleshow med bandet. Jeg planlegger som om det skal gå i orden og spille, men innerst inne er jeg redd vi ikke får lov. Husk Thailand feirer ikke jul, siden alle forestillinger og konserter er avlyst på ubestemt tid blir dette også vente å se. Konsekvensen for oss hvis vi ikke får lov å spille blir ganske store. Musikantene blir veldig skuffet.Dette er noe de har gledet seg til og for de av dem som spilte i fjor var spillingen på julaften den største opplevelsen i hele korpsåret. Det vil også få økonomiske konsekvenser for korpset. Vi fikk samlet inn mye penger til driften på fjorårets julespilling og derfor kunne vi bla kjøpe uniformer og nye trommer. Siden vi dette året planlegger korpstur var det meningen at deler av det vi spiller inn skulle være med på å finansiere korpstur. Det kan fort ende med at korpsturen også må avlyses, fordi vi ikke har midler til å gjennomføre den. Da blir det mange skuffede og triste musikanter, i tillegg til at vi mister muligheten til å profilere korpset for mange nye mennesker i Pattaya. Vi får krysse fingrene og håpe restriksjonene er lettet på innen den 24/12.

God helg folkens

KJØPEPROSESSEN FOR NY BIL Del 4 HENTE MØRKE BLÅ

Torsdag 13/10 var det tid for å reise til Nang Rong for å hente Mørke Blå og levere Gamle Nissan. Det var viktig at alle formaliteter var unnagjort før klokken 0909 så vi var ute i god tid. I løpet av natten hadde Gamle Nissan fått påfyll av strøm så han startet og tok oss til Nissan i Nang Rong uten protester. 

Vel framme ble det først kaffe og en masse papirer som skulle signeres. Klokka gikk og det begynte å nærme seg det magiske tidspunktet 0909. Da klokka var blitt 0900 var det tid for å betale. Her som de fleste andre steder i Thailand er det cash som gjelder, så dagen i forveien hadde jeg tatt ut penger i banken. 4 bunker a 100 000 thb samt en mindre bunke med resten ble overlevert til selger. Hun og en kollega brukte ca 5 minutter på å telle over pengene. Beløpet stemte og jeg fikk kvittering og nøkkel. Så var det tid for seremonien. Direktøren, selgeren, damen som hadde tatt i mot pengene ett par ansatte til samt meg og familien ble stilt opp foran Mørke Blå, nå skulle begivenheten fotograferes. 

Bilen blir overlevert

Pyntet med sløyfe

Mørke Blå og hans nye familie


 

Så kom en av mekanikerne ut og kurset meg i knapper og finesser. Mens dette foregikk fant de plutselig ut at det manglet ett papir fra imigration,bostedsbevis. For at jeg kunne få bilen registrert i mitt navn måtte dette papiret skaffes til veie. Jeg forklarte at dette ville nok ikke bli lett siden  vårt nye imigration kontor i Buriram var nyåpnet og i følge rykter var de ansatte fortsatt litt hjelpeløse på pc og skjema siden. Jeg blir med og hjelper deg, sa salgsdamen. Hun beroliget meg med at hun skulle ta seg av all snakking. 

Vi satte oss i Mørke Blå og vi var klare for den første turen. Aller først måtte vi bort til det lokale biltilsynet. Gail skulle skrive under salgsmeldingen på Gamle Nissan. Dette tok 15 minutter og så kjørte vi avsted til Buriram imigration. 

Vi ankom klokka 1155, av erfaring vet jeg at de har matpause mellom 12 og 13 (standard over hele Thailand), vi småløp bortover korridoren men kom akkurat for sent. The big boss is out, var beskjeden vi fikk. Kom tilbake om en time. Dermed ble det lunch på oss også.

Litt før klokka 1300 var vi tilbake på imigration. Sjefen var fortsatt ikke kommet tilbake så bare å vente. 20 minutter over tiden kom han. Min salgsvenninde spratt opp hilste og forklarte vårt ærend omtrent før mannen var kommet inn døra. Joda dette skule de fikse, bare å vente litt sa han smilende til damen. Passet mitt, husleiekontrakt og ekstra bildet ble lagt i kurven til en sekretær som satt ved en pc i enden av lokalet. Endelig så jeg at hun tok passet og papirene mine og begynte å bla i dette. Min følgesvenn fra Nissan spratt opp og var borte hos henne. Hva de snakket om vet jeg ikke, men etter en stund kom papiret vi ventet på ut av skriveren. Nå skulle bare sjefen signere så skulle det være klart. Nok en gang tok frøken selger ansvar, hun tok papiret og gikk bort til sjefen smilte og flørtet. Dermed var underskriften på plass og vi kunne reise tilbake til Nang Rong. 

Hvor lang tid går det før jeg får skiltene? Spurte jeg. 4 uker ca, men det er bare å kjøre så mye du vil med prøveskiltene, var beskjeden jeg fikk. Dette med prøveskilt den første måneden er helt vanlig her i Thailand. Men det er noen begrensinger. Alle turer skal føres i en bok som følger med. I denne boka er alt på Thai så jeg har ikke tjangs til å fylle ut dette selv. Det vil være jobben til stedatter Noon fram til skiltene er på plass. Videre skal bilen ikke brukes etter mørkets frembrudd. Derfor blir det ingen skikkelig langtur før skiltene er på plass.

Glade og fornøyde kjørte vi hjem med Mørke Blå. Ca hallveis fikk vi prøvd vinduspussere selvsagt måtet det komme regn. Nå hadde det ikke regnet på mange dager, men her hadde værgudene bestemt at Mørke Blå skulle komme døpes på vei til sitt nye hjem. Ja ja, sa jeg til han, du er til for å brukes ute. Han svarte ikke, men brummet bare fornøyd videre. Gail og Noon ristet på hodet. Ting tong  falang snakker med bilen. Brydde jeg meg om det? nei.

Når dette skrives har Mørke Blå vært hos oss en uke, ham har rukket å runde 50 mil. Jeg har også gitt han en velkomst presang, en heldekkende burka slik at han kan stå ute uten at andre menn skal begjære han.

Mørke Blå får Budda seremoni av Gail. 

Jeg har kjøpt mange biler i Norge i mitt liv, opplevd både god og dårlig service. Men maken til service som Nissan i Nang Rong kan skilte med skal man lete lenge etter. Jeg ble så imponert over servicen fra selger, hun brukte en hel dag sammen med oss for å skaffe papirene fra imigration, noe som strengt tatt var mitt ansvar.

Thank you Nissan Nang Rong  

 

  

 

Les mer i arkivet » Mars 2017 » Februar 2017 » Januar 2017
hits